Filmklubbseminar 2018

Filmklubbseminar 2018

Filmklubbseminar på TIFF i Tromsø
Fredag 19.01.18

Følg med for nærmere informasjon!

 

Filmklubbvirksomheten i Norge støttes av Norsk filminstitutt

nfilogo2017

Filmfestivalen i Locarno 2016 – rapport fra et FICC-jurymedlem

Filmfestivalen i Locarno 2016 – rapport fra et FICC-jurymedlem

Styremedlemmer i norske filmklubber har anledning til å delta i filmklubbjuryer på filmfestivaler over hele verden gjennom filmklubbforbundets medlemskap i den internasjonale filmklubbsammenslutningen (IFFS/FICC). Anita Moe fra Våga filmklubb var den siste som ble plukket ut, og her er hennes inntrykk fra Locarno.
Den 69. filmfestivalen i Locarno gikk av stabelen 3. – 13. august. Locarno er en liten og sjarmerende by i den italiensktalende delen av Sveits, med «vestlandsnatur og middelhavsklima» – en ytterst utsøkt kombinasjon. Festivalen har vokst seg stor, den er en viktig festival for filmer som er litt mer krevende kunstnerisk sett. Her var det ikke så mange å se av de største kassasuksessene, men i løpet av festivalen så vi utrolig mye spennende, variert og god film. Det første som slo meg var at nå var jeg langt hjemmefra og at Norge ligger langt unna resten av Europa, på alle måter, ikke bare geografisk. Nå hører det med til historien at jeg bor i Vågå, men det var noe med filmene som var representert. Det var veldig mye film fra Sentral – og Øst-Europa, filmland som kanskje ikke er overrepresentert i Norge. De var også veldig gode, og flere av disse filmene stakk av med de gjeveste prisene. Og det slo meg som uvanlig, sett med norske øyne, der filmene vi ser gjerne er italienske, franske eller engelske – hvis de ikke er amerikanske da, selvsagt.
Jeg representerte FICC juryen, sammen med Nicole Gisler fra vertslandet Sveits og Adam Kruk fra Polen. Vi kom fra ulike kunstfaglige miljøer, og var i ulik alder, så vi var nok veldig spente på hvordan vi ville like filmene, og om diskusjonene oss i mellom skulle bli vanskelige. Men det skulle vise seg at arbeidet i juryen gikk smertefritt. Vi hadde det så bra der at ingen av oss hadde lyst til å reise hjem. Et annet spenningsmoment for oss var hvordan vi vurderte filmene i forhold til den store og gjeve hovedjuryen som satt og så de samme filmene som oss, men på raden foran. Ville vi være helt på bærtur? På festivalens siste dag fikk vi svaret på det, og nei, vi var overhodet ikke på bærtur. Faktisk traff vi forbløffende godt, både i diskusjonene våre og i hvilke filmer som skulle få pris. Jeg synes det var ekstra gøy at jeg som den eneste av jurymedlemmene traff spikeren på hodet med alle mine favorittfilmer. Jeg var den eneste som kom fra musikk og teater, mens de to andre hadde film som spesialfagfelt. Litt morsomt!
Det spesielle med filmfestivalen i Locarno er nok kveldsvisningene på et gigantisk lerret på det store og vakre torget i gamlebyen, Europas største? Det var magisk å sitte der blant 8000 tilskuere og se film med stjernehimmelen som tak. Der foregikk også prisutdelingene hver kveld. Selvfølgelig var det litt stas å sitte i vip-avdelingen med celebritetene!
I tillegg til de 17 filmene vi skulle vurdere, og kveldsvisningene på det store torget, var det visninger til alle døgnets tider, nær sagt, rundt omkring i hele byen. Åtte ulike visningsarenaer. Og det var utrulig mye flott film fra hele verden. Så masse inntrykk! Det var en fantastisk festival, og en utrolig opplevelse å få være en del av dette i disse ti dagene.
inimicicatrizate
Inimi cicatrizate

Så kom tiden da vi skulle vurdere hvem som skulle få Don Quijote-prisen fra FICC-juryen. Vi endte opp med frukt og Prosecco på stranda fredag kveld, rustet med skrivesaker og badetøy. Etter lange diskusjoner, en flaske sprudlende og en svømmetur kunne vi omsider enes om en film. Dette var en film som vi alle tre likte godt, men som ikke var noen av oss sitt førstevalg. Men den eneste filmen som alle tre hadde høyt oppe på lista. Filmen vi gav pris til var fra Romania av den anerkjente regissøren Radu Jude, som tidligere har høstet priser og utmerkelser fra Berlinalen og Cannes.
Filmen hadde tittelen Inimi cicatrizante, inspirert av en roman av Max Blecher, (Scarred hearts). Handlingen foregår på et sanatorium i Romania i 1937 der hovedpersonen, en ung gutt, tilbringer sine siste år med beintuberkulose. I vår begrunnelse for å gi prisen til denne filmen, ga vi kreditt til regissøren for blant annet bildebruk, svart humor, spennende tidskoloritt, et autentisk miljø og nydelig regi. Skuespillerne var også svært gode. Vi så en film fra et miljø og en epoke som for oss var veldig interessant og uvanlig.

Slava
Slava

I tillegg til denne prisen ga vi en anbefaling, til den Bulgarske filmen Slava, av regissøren Kristina Grozeva. Denne filmen syntes vi var morsom og tankevekkende om korrupsjon, og den lille mannens kamp mot makten i Bulgaria. På en måte minner denne filmen meg om stemningen og undertonene fra Franz Kafkas roman Prosessen.
Vi kunne gitt mange anbefalinger – det var flere vi likte godt – men det hadde vi ikke anledning til. Når jeg tenker hvilke av de hovedfilmene jeg så i løpet av uka som kan være relevant for den lille filmklubben jeg representerte, Vågå filmklubb, kan lista se omtrent slik ut:
Inimi cicatrizate (Romania)
Slava (Bulgaria)
Godless (Bulgaria)
Ostatnia rodzina (Polen)
Jeunesse (Frankrike/portugal)
O ornitologo (Portugal/Brazil/Frankrike)
Al Ma`wal Khodra wal Wajh (Egypt)
I tillegg vil nok filmklubbmedlemmer like å se årets Cannesvinner, I, Daniel Blake.
Lista kunne vært lengre, men jeg gir meg her. Det var en fantastisk festival, spekket med god film. Noe rart, noe uforståelig, noe søvndyssende, men masse spennende og fint og veldig inspirerende og lærerikt i et utrolig spennende og vakkert landskap. Tusen takk for at jeg fikk være det tredje jurymedlemmet.
Anita Moe, Vågå filmklubb