Filmseminar 2017

7. – 8. oktober
På Filmens hus i Oslo.
Følg med for mer informasjon!

Filmklubbvirksomheten i Norge støttes av Norsk filminstitutt

nfilogo2017

Månedens film: Alle presidentens menn

Månedens film: Alle presidentens menn

Hver måned denne høsten tar vi et perledykk i arkivet, og henter frem en av våre favorittfilmer. Siden det nærmer seg presidentvalg i USA presenterer vi denne måneden Alan J. Pakulas film Alle presidentens menn (All the President’s Men) fra 1976.

Løgn og fanteri synes å være hovedingredienser i amerikansk valgkamp. Med Donald Trump i den utvilsomme hovedrollen, setter årets presidentvalgkamp nye rekorder i forhold til usaklighet og tvilsomme påstander. Hva som skjer i kulissene kan man bare gjette seg til. Men det har skjedd hårreisende ting i amerikansk valgkamp tidligere også. Alle presidentens menn beretter om et slikt tilfelle.

Filmen handler om den i sin tid skandaløse «Watergate» affæren. For å sverte sine motkandidater hadde daværende president Richard M. Nixon satt i gang en kampanje som inkluderte avlytting av motstandernes hovedkvarter og utsetting av diverse rykter om kandidatene. Det sies at det blant annet ble satt ut rykter om at demokraten Hubert Humphrey, tidligere visepresident og en mulig kandidat til valget i 1972, hadde hatt omgang med prostituerte. Enkelte vil ha det til at ryktet faktisk gjorde norskættede Humphrey mer populær, men han ble uansett ikke renominert i 1972 etter å ha tapt for republikaneren Nixon i valget fire år tidligere.

Watergate er en bygning i Washington DC som i sin tid huset hovedkvarteret til det demokratiske partiets valgkampanje. I 1972 ble en gruppe menn arrestert etter å ha brutt seg inn i bygget. Siden flere av de arresterte hadde tilknytning til CIA ble det tidlig klart at det kanskje ikke dreide seg om noe vanlig innbruddstyveri. To unge journalister i avisa Washington Post, Bob Woodward og Carl Bernstein, bestemte seg for å finne ut av saken. Etter flere års etterforskning klarte de to å bevise at Watergate-innbruddet var en del av en kampanje som involverte flere av USAs hemmelige tjenester og ulovlig bruk av republikanernes valgfond. Saken endte med at 69 mennesker, deriblant flere av presidentens nærmeste rådgivere, ble dømt for ulovlige forhold, og sommeren 1974 ble president Nixon selv nødt til å gå av.

Woodward og Bernstein skrev i ettertid en bok om sitt arbeid med Watergate og skuespiller/produsent Robert Redford kjøpte tidlig filmrettighetene til denne. Resultatet ble filmen Alle presidentens menn. Filmen er regissert av Alan J. Pakula, som på denne tiden stod på høyden av sin regikarriere. Den regnes som den siste i en trilogi som også omfatter thrilleren Klute (1971) med Donald Sutherland og en Oscar-vinnende Jane Fonda i hovedrollene, og the Parallax View (1974) som også beveger seg i et miljø av politiske intriger. I ettertid er Pakula kjent for filmen Sophie’s Choice (1982) med Meryl Streep i hovedrollen, og i sin siste filmsuksess var han igjen tilbake i det politiske miljøet med Pelikanrapporten (The Pelican Brief, 1993).

Alle Presidentens Menn fikk i sin tid for det meste positive, til dels overstrømmende, anmeldelser. I ettertid er det blitt hevdet at filmen kan bli litt for repeterende i skildringen av de to journalistenes tålmodige arbeid.  Mainstream filmfortelling har, som regel, en hurtigere rytme nå enn den gangen.

Gjensynet med filmen ble likevel en positiv opplevelse. Filmen virker på langt nær så utdatert som mange andre 70-tallsfilmer. Miljøskildringen er utrolig autentisk. Selv om knatrende skrivemaskiner er erstattet med tastatur og skjermer i dagens redaksjonelle miljøer, fremtrer det åpne kontorlandskapet til Washington Post anno 1970-tallet veldig identisk med dem vi finner i dagens medieredaksjoner. Filmskaperne gjorde også mye for å gjenskape miljøet. Etter noen småkonflikter angående manuskriptet ble filmteamet nektet å ta opp filmen i avisens egne lokaler, slik de egentlig ønsket. Svaret ble å bygge opp et identisk redaksjonsmiljø i studio i California, mens utescener ble skutt på location i Washington DC.

Hovedrollene som Woodward og Bernstein er besatt av henholdsvis Robert Redford, filmens produsent, og Dustin Hoffmann. Begge fremstår som svært troverdige i rollene, og faktisk ganske kule selv sett med nåtidens øyne. Mest kul av alle er imidlertid Jason Robards som sjefredaktøren Ben Bradlee. Robards fikk en Oscar for sin innsats. Filmen ble forøvrig overøst med Oscar-nominasjoner, hele åtte, og endte opp med fire. De tre andre var beste manus basert på en bok, beste scenografi og beste lyd.

Som beskrivelse av faktiske episoder fra amerikansk politikk i forrige århundre er Alle presidentens menn ganske unik. Den gjør en viktig politisk begivenhet gjenopplevbar for nye generasjoner. Så hvorfor ikke ta et gjensyn med 70-tallets USA, mens vi venter på utfallet av årets utrolige valgkampbegivenheter i det merkelige landet der ute i vest?

Se omtale og mer info om filmen på NFKs websider

Robert Redford har i ettertid produsert dokumentarfilmen All the president’s Men, revisited (2013). Du kan se den her.