Filmklubbseminar 2018

Filmklubbseminar 2018

Filmklubbseminar på TIFF i Tromsø
Fredag 19.01.18

Følg med for nærmere informasjon!

 

Filmklubbvirksomheten i Norge støttes av Norsk filminstitutt

nfilogo2017

Woodstock og Gimme Shelter er månedens filmer

Woodstock og Gimme Shelter er månedens filmer

I forbindelse med Z filmtidsskrifts Rockumentarnummer presenterer Filmklubbforbundet Woodstock og Gimme Shelter som månedens filmer i april. Filmene representerer hver sin side av motkulturen som rådet på slutten av 60-tallet.

Det er laget utallige filmer for å promotere artister eller for å tilfredsstille fansen som enten har gått glipp av en konsert eller vil gjenopplive minnet av den. De mange konsertfilmene som lages i dag står imidlertid nesten alle i gjeld til de to store konsertfilmene fra 1970. Woodstock og Gimme Shelter representerte ikke bare starten på den moderne konsertfilmen, men ble samtidige viktige kulturelle dokumenter som handler om ungdomskultur og selvbilder.

Med drøyt tre måneders mellomrom i 1969 fant det sted to ikoniske konserter i USA. I midten av august gikk Woodstock av stabelen i Bethel i New York State. En lang rekke artister spilte under denne tre dager lange festivalen. I begynnelsen av desember spilte The Rolling Stones på Altamont Speedway nord i California. Selve konsertene, og de to konsertfilmene som ble laget, er så forskjellige som slike kan bli. Den første skapte en drøm om en ny lys framtid. Den andre viste at drømmen var falsk og at framtiden var mørk.

woodstock

Michael Wadleighs fire timer lange Woodstock skildrer tre dager med fred og musikk. Den starter nærmest som en hippiedrøm, med pastorale landskap og ønsket om å vende tilbake til landsbygda, og bruker deretter mye tid på å vise hvordan festivalområdet forvandles til stedet der konserten skal finne sted. Woodstock-festivalen er allerede som idé en fellesskapsdrøm, ønsket om en folkefest i fred og fordragelighet. Vi ser snapshots fra forberedelsene og folk som ankommer konsertområdet. En nonne gjør fredstegnet, og Jerry Garcia fra The Grateful Dead mumler at hendelsene er av bibelske proporsjoner. Snart har så mange kommet at menneskehavet strekker seg så langt man kan se, og arrangørene gir opp tanken på å ta betaling fra alle. «Fra nå av er dette en gratiskonsert», utbasunerer en av arrangørene.

Selv om Woodstock på mange måter er en typisk konsertfilm, en perlesnor av opptredener av ulike rockeartister, er filmen også en skildring av Woodstock-festivalen som en kulturell idé og hendelse. Filmen bruker mye tid på å skildre de mange logistiske problemene med så mange mennesker, og veksler i mindre grad mellom bilder av artistene som spiller og publikum som ser på. Isteden skildres artistene på scenen som små filmer i filmen, omkranset av bilder av livet på selve konserten. En dotømmer intervjues, ungdommer bader og vasker seg i en liten innsjø, mat gjøres tilgjengelig, yoga-øvelser skal gi innsikt og selvforståelse. Og selv om det begynner å blåse og regne, holder publikum ut i det som nå har blitt et gigantisk gjørmehav. Mange av de små intervjuene som flettes inn handler om generasjonskløften, og forsøker å vise positive voksne eller hvor ansvarlige de unge egentlig er. Mange snakker om nye samlivsformer, og småbarn leker i bakgrunnen. «Det er alltid en liten himmel i et katastrofeområde», sier en som blir intervjuet i en emblematisk kommentar som summerer opp filmskapernes holdning.

Artistene på scenen filmes ofte overraskende nært, i halvnære eller nære bilder. Det observasjonelle preget er formidlet i nærbilder, som fanger inn Richie Havens’ fot som holder rytmen eller Joe Cockers spastisk viftende hender. Nærbildene skaper et særegent nærvær, og vi som ser og hører på filmen er til stede på scenen, sammen med musikerne. Vi ser dem på en måte vi aldri kunne gjort om vi var til stede på selve festivalen. Musikken er variert. Fra Joan Baez til The Who, og fra Sha Na Na til Jimi Hendrix. Når Hendrix kommer på scenen har de fleste imidlertid allerede forlatt festen, og filmen skildrer avslutningsvis hvordan man forsøker å rydde opp i det tilsynelatende endeløse gjørmehavet.

Bruken av intervjuer er sentralt i filmen, men det er ikke artistene vi får høre. Det er vanlige folk, enten de som bor fast i området, ungdommene som kommer til festivalen, eller de som sørger for at det hele fungerer. Dotømmeren er like viktig som festivalarrangørene. Tilskuerne viktigere enn artistene. Woodstock er ikke en moderne rockumentar bare fordi den skildrer konserten som et mykt og mildt ungdomsopprør, eller egentlig handler om identitetspolitikk og motkulturelle strømninger i det amerikanske samfunnet, men også fordi den viser hvordan musikk fungerer som en kommunikasjonsform og et fellesskapsritual. Det er et gigantisk sosialt eksperiment Woodstock skildrer, ikke bare de mange store artistene på scenen. Filmen blir mer enn et tidsvitne som tar samtiden på pulsen og viser fram en ny tidsånd, den blir selve beviset på at man kan leve sammen i fred og kjærlighet.

gimmeshelter
Gimme shelter

Gimme Shelter er en helt annerledes film. Ikke bare fordi Altamont-festivalen ble et mareritt, som viste baksiden av hippiedrømmen, men også fordi filmen er mer opptatt av The Rolling Stones som band, og fordi den utvider det selvrefleksive preget som bare var antydet i Woodstock. I Wadleighs film finnes det noen små øyeblikk da filmen tematiserer seg selv, og vi overhører en samtale om bruken av naturlig lyd mellom filmskaperne og en av arrangørene. I Gimme Shelter er dette selvrefleksive preget blitt et hovedtema.

Et av de nye grepene som Maysles-brødrene og Charlotte Zwerin benytter seg av er å la Mick Jagger og Charlie Watts se opptakene fra selve konserten ved et klippebord. Gimme Shelter skildrer dermed ikke bare planleggingen, forberedelsene og selve festivalen, men gjennom et metagrep kan vi se hvordan Jagger og Watts opplever opptakene i ettertid. Selve konserten var et mareritt. Publikum var for steine eller aggressive, flommet inn over scenen, og tok ingen hensyn. Arrangørene hadde i et øyeblikk av fullstendig hjernestans ansatt Hells Angels som sikkerhetsvakter. Ikke bare er det umiddelbart ondt blod mellom hippiene og «englene», voldspiralen når et høydepunkt når en av dødsenglene tar livet av en av tilskuerne foran scenen. Dette er klart fra begynnelsen av filmen, og er nærmest et filter man ser hele filmen gjennom. «Det er sannelig rart å se dette», sier Charlie Watts, og gang på gang ser vi hans og Mick Jaggers ansikter mens de ser seg selv og det som skjedde på konserten.

Gimme Shelter er dermed bare delvis en observasjonell cinéma vérité-film. Den er like mye en modernistisk selvrefleksiv dokumentarfilm som vrir og vender på materialet, og ser på det fra stadig nye vinkler. Noen ganger gir det et ekstra pluss og menneskeliggjør The Rolling Stones, som når Mick Jagger kommenterer sine eplekjekke kommentarer på en pressekonferanse. «Rubbish», sier han i ettertid om sine hobbyfilosofiske refleksjoner.

Gimme Shelter problematiserer selve konsertfilmformen gjennom ulike metagrep. Filmskaperne er langt fra fluer på veggen som bare skildrer en konserthendelse. De velger ut små nærbilder, lar oss se redselen i Mick Jaggers øyne når han blir slått av en tilskuer, eller når han kikker ut på fansen som omgir ham på scenen, og de gir oss et perspektiv på denne festen som går skeis.

Filmen er like kaotisk som konserten, og gir et helt annet bilde av en gratiskonsert enn det som presenteres i Woodstock. Der nakenhet er et utslag av frihetstrang og ungdomsopprør i Woodstock, er bildene av en naken kvinne som tar seg gjennom mengden foran scenen i Gimme Shelter et utslag av rus og psykose. De steine ungdommene er også aggressive, og til og med musikken har en hardere klang. Framtidsdrømmen som konserten i Woodstock representerte har surnet og mørknet i Altamont. Motkulturen har blitt et mareritt istedenfor en positiv utopi.

Teksten er skrevet av Gunnar Iversen, og er et utdrag fra hans artikkel Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk i Z filmtidsskrifts temanummer Rockumentar

Les mer om musikk i film!