Seminar om skeiv film

skeiv film seminar til nfk

Filmens Hus 3. og 4. november. Påmelding her. Mer info her.

Hva er en filmklubb?

Filmklubber er ideelle foreninger som viser både klassikere og nyere filmkunst fra hele verden.

Filmklubbminne: «Give this man my print!»

Filmklubbminne: «Give this man my print!»

Norsk filmklubbforbund feirer 50-årsjubileum. I den anledning har vi spurt et utvalg filmklubbfolk om deres beste filmklubbminner. Førstemann ut er Tor Fosse, festivaldirektør Bergen internasjonale filmfestival. Han var med i Bergen filmklubb fra 1979 til 1991, og har vært styremedlem og ansatt i Norsk filmklubbforbund.

Tor Fosse Festival B&W
Tor Fosse deler sine minner fra tiden i Bergen filmklubb.

Et av mine beste filmklubbminner var da vi skulle innvie den nye Victoria 35mm på Studentsenteret etter å ha gitt opp å få tillatelse til å installere den av universitetsledelsen. Vi slo bare et gedigent hull i veggen til auditoriet og fikk den inn i maskinrommet. Denne begivenheten skulle være kombinert med en gratisforestilling av Ondt blod i vesten – vår favoritt – men UIP hadde sendt den til feil sted så jeg kastet meg på første fly til København, hvor UIP sendte en dansk kopi til lufthavnen som jeg kunne returnere med samme ettermiddag. Jeg fikk kjøpt sigarer og mer i Tax Free. (Flyvertinnen kjente meg igjen på returen og sa det ikke var lov å dra frem og tilbake gjennom Tax Free på den måten!)  Det ble en uforglemmelig sigar – og aften i Store Auditorium – alt i siste liten! Smokingantrekk fikk jeg til og med på meg.

Et av de største minnene fra tiden i NFK var vel da jeg traff Godfrey Reggio (Koyaanisqatsi) på Tashkent-festivalen i Usbekistan i 1988, og vi bestemte oss for å dra til Samarkand sammen – fire timers busstur derfra. Vi kom bort fra de øvrige i reisefølget, men hadde en veldig hyggelig tid med lokalfolk før tilbaketuren. Da jeg skulle produsere første TIFF i 1991 ville vi vise Koyaanisqatsi, men fikk den ikke av den britiske distributøren, før det kom en faks fra Reggio: «Give this man my print!»

Og også da jeg inviterte (fullstendig ukjente) Michael Haneke til Oslo for premieren på Bennys video (en film styret i NFK ikke ville ha etter å ha sett den på «Sommerfilmskolen i Hamar») men som jeg satte min stilling inn på. Styret mente den var reaksjonær da de mente den fremstilte en sammenheng mellom vold på film og vold i samfunnet. Jeg mente den var fremragende som kritikk av foreldrerollen – ikke av Benny.

Filmklubbevegelsen har betydd det meste for meg – både på godt og vondt. Det var for eksempel – et nokså viktig ett – noenlunde godt og til dels progressivt sted å bli nærmest akseptert som homo på 80-tallet. Ikke mange andre miljøer kunne måle seg med nettopp det på den tiden, da det ikke var lenge siden det hadde vært kriminelt og straffbart å være homo i Norge. Og jeg fikk boltre meg i nettopp den måten å påvirke programmessig opp gjennom de årene (og gjør det fremdeles i BIFF sitt sideprogram «Gay & Lesbian Propaganda Nights», som har eksistert lenger enn bokstavleken LHBTQI.)

På vondt også på en måte, fordi lidenskapen for filmformidling overskygger det meste annet – og gjør det fremdeles. Min mor gjentok utstanselig: «filmklubben ødelegger deg» (for jeg brukte mye tid på den), og dette var før autisme var et velkjent begrep, men hun var nok inne på noe …