Seminar om skeiv film

skeiv film seminar til nfk

Filmens Hus 3. og 4. november. Påmelding her. Mer info her.

Hva er en filmklubb?

Filmklubber er ideelle foreninger som viser både klassikere og nyere filmkunst fra hele verden.

Filmklubbminne: Så et frø hos de minste

Filmklubbminne: Så et frø hos de minste

Norsk filmklubbforbund feirer 50-årsjubileum. I den anledning har vi spurt et utvalg filmklubbfolk om deres beste filmklubbminner. Ingrid Kristin Dokka er filmkonsulent ved Nordnorsk filmsenter. Hun har vært aktiv i en rekke filmklubber, og er tidligere barnefilmkonsulent i NFK. 

Ingrid Dokka forteller om sitt sterkeste filmklubbminne, under et animasjonsverksted for flyktningbarn.
Ingrid Dokka forteller om sitt sterkeste filmklubbminne, under et animasjonsverksted for flyktningbarn.

Jeg har nesten vokst opp med filmklubber. Den første filmklubben jeg var med i var Egersund filmklubb. Der så jeg Heksene fra den forstenede skog av Bredo Greve. Den gjorde dypt inntrykk. Jeg var kanskje 15 år og det var mye jeg ikke forstod av filmen, men det gjorde ikke noe. For det viktigste var det å være med i filmklubben – der var alle de kule og progge folka. Vi sa «progge» den gangen, nemlig. Det betyr progressiv. Dette var 1970-tallet og alt dreide seg om politikk.

Rett fra mottaket

Derfra gikk det videre til – i rask rekkefølge: Oppstartsgruppa og medlem av programrådet i Blindern filmklubb. Oppstart og medlem av programgruppa i Grünerløkka Barnefilmklubb. Oppstart og medlem av programgruppa i Sfinx Barnefilmklubb. Jeg var også innom Kongsberg Filmklubb og diverse Cinemateker.

Mitt beste filmklubbminne er det ikke lett å trekke fram, fordi det er så mange! Det minnet jeg vil skrive om – er mer et indirekte filmklubbminne. Men absolutt det sterkeste.

Et animasjonskurs ble holdt i regi av Norsk filmklubbforbund, hvor jeg etterhvert jobbet som barnefilmkonsulent. I noen år samarbeidet vi med Soria Moria Barnefilmfestival i Oslo. På dette animasjonskurset deltok også barn som nettopp hadde ankommet Norge, direkte som traumatiserte flyktninger fra Afghanistan. Et søskenpar kom rett fra mottaket, en gutt og en bitteliten, helt taus, jente. De hadde bare vært i Norge i to dager. Hun, i sin fineste kjole med gull og glitter. Jenta hadde verdens største, brune og sminkede øyne, enda hun sikkert ikke var mer enn fire år.

16mm og kassettspiller

Vi drev på med direkteanimasjon, der barna tegnet og risset rett på 16 mm film, som vi viste på veggen etterpå  – med jazzmusikk fra kassettspiller. Jenta hadde jo ikke språk, så jeg måtte vise henne hvordan hun kunne tegne og risse i filmrutene. Hun så veldig alvorlig opp på meg og grep fatt. Jobbet veldig lenge, mange meter med film. Hun risset og risset i emulsjonen i rasende fart, og fargela med fettstift etterpå.

Hun hadde antageligvis aldri sett levende film i hele sitt lille liv. Vi satte remsa i fremviseren og kjørte på med musikk. Nydelige «bilder» av blomster og prikker hoppet opp og ned på lerretet, i takt med gladjazzmusikken. Plutselig reiste jenta seg og danset og svirret rundt i den vakre, glitrende kjolen sin.

Hun lo høyt av glede, og jeg har aldri i mitt liv sett et lykkeligere og stoltere barneansikt. Dette var hennes verk! Hun hadde laget det! Hun hadde klart noe fantastisk, som var synlig for alle de andre som var i rommet! Alle klappet lenge for henne etter visningen.

Jeg er overbevist om at et kunstnerisk frø ble sådd denne dagen, og frø av verdighet og følelsen av å bety noe. Jeg så verken henne eller broren igjen og håper de fikk et fint liv, hvorhen de enn havnet i denne verden.

Flere filmklubbminner: 
Tor Fosse
Tonje Hardersen
Øistein S. Refseth