Norsk filmklubbforbund feirer 50-årsjubileum. I den anledning har vi spurt et utvalg filmklubbfolk om deres beste filmklubbminner. Geir Kreken er regissør. Han ledet Lillehammer filmklubb fra 1999 til 2000.

Det fantes en jingle som satte himmel og jord i bevegelse, og det hender fortsatt at jeg hører toner som minner meg om denne. Når dette skjer sperrer øynene mine seg opp, en rar følelse sprer seg i kroppen og plutselig kan jeg se de sylskarpe nålene festet med tape under øynene til Cristina Marsillach i Dario Argentos Opera. Jeg kan høre Goran Bregovic og Iggy Pops hypnotiserende samspill fra lydsporet til Kusturicas Arizona Dream. Eller jeg kan bli spiddet av Tomorowo Taguchis intense blikk når han springer for livet gjennom Tokyos gater i Sabus Dangan Runner.

Dette er gamle filmklubbopplevelser som har gjort sterke inntrykk på meg. Og opplevelsene kommer tilbake hver gang jeg hører noe som minner om den gamle jingelen til Bergen filmklubb.

Det var bare noen få merkelige toner. Mindre arty enn Arne Nordheims pausemusikk på NRK. Og langt mer selvsikkert enn tonene som søker nærkontakt av tredje grad. Disse tonene var som ingefæren mellom sushibitene. Hver gang de ble spilt åpnet det seg opp et nytt univers der alt kunne skje. Verdener drevet av kjærlighet og hat, som kan strekke seg fra vidåpen ørken helt inn i en hermetisk lukket kiste. Alt dette i en mørk sal.

Disse opplevelsene ble svært viktige for unge meg. Og etterhvert som VHS-samlingen min vokste og internett ble mer tilgjengelig fant jeg min hellige gral. Filmbiblioteket til Høgskolen på Lillehammer. Der borte var film en vitenskap. Jeg måtte dit.

Biblioteket var fantastisk! Hyllemeter på hyllemeter med andregenerasjons VHS-kopier fra alle de store regissørene. Akademisk kategorisert med hver sin kode, oppbevart i hvite plastcover strippet for all egenart. På en av bibliotekets 12-tommers reise-TV-er med innebygd VHS-spiller så jeg alle Godards klassikere. Bergman fulgte hakk i hæl.

Lillehammer filmklubb ble et naturlig samlingspunkt for oss filmviterspirer. Og jeg fikk gleden av å lede klubben 1999–2000. Da satte vi opp flere av filmene jeg hadde stiftet bekjentskap med i Bergen. Men vi hadde ikke vår egen jingle.

Tonene fra Bergen ligger fremdeles i bevisstheten min, om enn dypt begravet. Når de plutselig dukker opp, opplever jeg en spontan spenning og iver etter opplevelser jeg ennå ikke har hatt. Det er en følelse jeg sjelden får ellers. Men det som er rart er at jo mer jeg forsøker å gjenopplive tonene i hukommelsen, desto vanskeligere blir det å huske dem. Det er en ubehagelig følelse! Jeg vet at hjernen noen ganger spiller en et puss. Kan dette være et falskt minne? Det er nesten som at jeg må ta et valg: Slutte og tenke på det, eller starte jakten.

Baste Christiansen satt i styret i Bergen filmklubb mens jeg var i Lillehammer. Vi har ikke snakket sammen på lenge, men det er verdt et forsøk.

Ok! Da vet jeg i alle fall at jingelen finnes.

På 90-tallet var så godt som alt analogt i filmverden, så denne lyden må ha vært noe de aktivt spilte av. Kan det ha vært lyd fra en plate som ble spilt før man lynraskt måtte patche om til lyden fra fremviseren? Jeg finner frem gule sider og sender en melding til Ole Petter Bakken. Han svarer:

Det finnes altså et fysisk instrument så fjernt fra min hverdag, som i Bergen filmklubb hadde som eneste oppgave å varsle forventning!

I årene etter jeg ledet filmklubben i Lillehammer har jeg jobbet med dokumentarfortellinger for TV. I hundrevis av møter med mennesker har jeg søkt etter å fange noe ekte. Jeg ønsker å få være med nysgjerrige mennesker i deres liv. Der hvor de kan lære noe, kan jeg fortelle noe, og jeg vet hvilken kraft som kan ligge i mediet. Film kan skape myter. Bygge helter. Og det kan ødelegge et menneske. Jeg har tilbrakt tusen timer i klipperommet med ett mål for øye: å formidle til andre den følelsen jeg får av det som viser seg å være lyden av 3-4 firkantede stålrør.

Jeg skaffer nummeret til Sigurd Wiik på Cinemateket i Bergen og spør om han vet mer. Han svarer:

Sigurd har garantert viktigere oppgaver enn å installere denne gamle mekanikken for meg. Men jeg gleder meg til mandag! Jeg ser frem til å til å sette meg ned. Lukke øynene å vente på hvilke nye minner som dukker opp når jeg hører disse tonene på nytt for første gang på 20 år. Det er mange minner. Og de er viktige.

Flere filmklubbminner:
Tor Fosse
Tonje Hardersen
Øistein S. Refseth
Ingrid Kristin Dokka
Guttorm Petterson