FILMKLUBBSEMINAR 2019

FILMKLUBBSEMINAR 2019

Velkommen til Tromsø og filmklubbseminar 18.01.19 under Tromsø internasjonale filmfestival! Les mer

Hva er en filmklubb?

Filmklubber er ideelle foreninger som viser både klassikere og nyere filmkunst fra hele verden.

Råklipp fra minner om Oslo Filmklubb, ca. 1979–1988

Råklipp fra minner om Oslo Filmklubb, ca. 1979–1988

Norsk filmklubbforbund feirer 50-årsjubileum, og har utgitt bok om filmklubbhistorien. Her følger kapitlet om Oslo filmklubb, skrevet av Tor Lier, også kjent som Waldemar Hepstein. Lier/ Hepstein er tegneserieskaper, forfatter, oversetter, rockemusiker, radiokåsør, bokhandler, filmentusiast og nerd.

Filminteressert – ikke ennå helt «filmgal» – meldte jeg meg inn i Oslo Filmklubb i 1979, straks jeg nådde aldersgrensen på 16 år. Blant de første filmene jeg så var The Maltese Falcon (1941) og Psycho (1960). Plottet i sistnevnte var fortsatt ikke helt allemannseie i denne før-internett-perioden, så filmen klarte fortsatt å skremme og overraske der den skulle. Lørdagsvisningene foregikk stort sett på Carl Johan Teatret, noen ganger Victoria. Etterpå samlet vi oss på ærverdige Promenade-kafeen på Egertorget for å «fordøye» filmen vi hadde sett.

Et par år senere var jeg definitivt gått over terskelen fra filminteressert til filmgal, hadde fått en god tone med folka som drev Oslo Filmklubb, og var lett å overtale til å bli med i styret. Det var fascinerende tider med mangslungne oppgaver: Selge billetter, skrive omtaler til program­hefter, drasse på helvetes tunge filmruller som vi enten lånte fra film­instituttet, leide fra distributørene, eller i visse tilfeller kortidsimporterte fra utlandet, for eksempel fra BFI (da fikk vi den ekstra gleden av å krangle med tollvesenet, gjerne når vi slett ikke hadde tid fordi film­rullene skulle til maskinrommet og vises samme dag …).

Da jeg kom inn i filmklubbstyret var det en brytningstid på flere måter. Oslo Filmklubb hadde bare helt nylig løsrevet seg fra 1970-tallet og et strengt AKP-påvirket regime med «film i folkets tjeneste». Det var også på denne tiden at hjemmevideo ble lansert for alvor, og i løpet av 80-tallet kunne vi nok gradvis merke at stadig flere medlemmer lot seg friste til å sitte hjemme og leke med sin VHS- eller Betamax-spiler. Vi flyttet oss fra Karl Johans gate til Frogner kino (etter visningene samlet vi oss nå på ærverdige Krølle Kro for å fordøye filmen), og så endelig til filminstituttets nye lokaler på Grev Wedels plass.

Diskusjonene innad i styret når vi skulle planlegge et nytt halvårspro­gram kunne være heftige, men forløp uten fatale følger. Like inter­essant var det å diskutere med medlemmene før og etter visning. Vi var på mange måter en egen gjeng som overlappet med forskjellige kunstneriske/kunstinteresserte lokalmiljøer, ikke minst fra rockens verden: Det var ikke uvanlig å se medlemmer av Valentinerne, Babij Jar, De Press eller Garden of Delight i salen. Og så var jo hele DIY-aspektet en vesentlig del av sjarmen, med alt som kunne gå galt. Hvor ofte satt vi ikke i salen og måtte brøle «Lyd!» eller «Fokus!» opp i retning maskinrommet?

Oslo filmklubb Film for all
Oslo Filmklubb hadde bare helt nylig løsrevet seg fra 1970-tallet og det AKP-påvirkede regime med «film i folkets tjeneste», skriver Tor Lier.

Som regel prøvde vi å sette opp de antatte publikumsvinnerne på lørdagsvisningene i de større kinoene, og de antatt smalere filmene på visningene onsdag kveld i Filmklubbforbundets egen kino (på den tiden en liten sal i Teatergaten). Men en «smal» film kunne likevel snike seg inn på lørdagsprogrammet, dersom styret ønsket å pushe denne på medlemmene, eller hvis den var i 35mm som vi ikke kunne kjøre i Teatergaten. Ett minneverdig eksempel er India Song (1975) av Marguerite Duras, en nydelig film som definitivt ikke er i blockbuster-kategorien. Svært få av medlemmene våre lot seg lokke, kanskje 20 stykker møtte opp, og av disse var det skam å melde bare rundt en 5–6 som satt igjen da filmen var over.

Den visningen av India Song er desto mer minneverdig pga. kon­trasten med den påfølgende lørdagsfilmen. Dette var Polyester (1981) av John Waters, med de berømmelige luktekortene. Det hadde vært enorm interesse for denne visningen i forkant, og jeg tror det må ha vært en av filmklubbvisningene med fullest hus og flest skuffede per­soner som ikke slapp inn. Både vi i styret og medlemmene storkoste seg med Waters’ campy humor, og med all skrapingen og sniffingen på de tilmålte stedene i filmen. Så kom det et spesielt øyeblikk, når hovedpersonen Divine forelsker seg i Tab Hunter, eieren av en uvanlig drive-in-kino som viser «art»-filmer. På utsiden av Tabs kino reklameres det for «MARGUERITE DUMAS HITS», inkludert India Song. Vi i styret så på hverandre og brøt ut i den voldsomste, mest befriende latterkule jeg hadde opplevd. Det veide nesten opp for skuffelsen uken i forveien.

Det var en særdeles givende og lærerik tid for en ung filmfrik, og jeg tør ikke engang begynne å ramse opp alle filmene jeg selv så for første gang og ble forelsket i via Oslo Filmklubb. Ei heller tør jeg ramse opp navnene på alle de flotte folka jeg var så heldig å dele styrevervet med, jeg er takknemlig overfor hver og én. Tidene skifter og seervanene med dem, men jeg finner det høvelig å avslutte denne reminisensen med det som var vårt stolte motto: «Film er best på kino!»

Film for alle – Norsk filmklubbforbund 50 år er redigert av Helene Aalborg. Alle som abonnerer på Z filmtidsskrift får boka tilsendt sammen med Z nr 4-2018, som kommer i desember. Du kan også kjøpe boka her