Hva er en filmklubb?

Filmklubber er ideelle foreninger som viser både klassikere og nyere filmkunst fra hele verden.

En dag i en barnefilmkonsulents liv

En dag i en barnefilmkonsulents liv

Norsk filmklubbforbund feirer 50-årsjubileum, og har utgitt bok om filmklubbhistorien. Her følger kapitlet fra Ingrid Kristin Dokka, om erfaringene hun gjorde seg som barnefilmkonsulent. Dokka er filmviter, skribent og filmkritiker. Hun jobbet som barnefilmkonsulent i Norsk Filmklubbforbund 1994–1998, og en kort periode i 2000 som studiekonsulent. Har siden jobbet ved NFI og Kortfilm­festivalen, og er i dag filmkonsulent ved Nordnorsk Filmsenter. Dokka har regissert flere kort- og dokumentarfilmer.

Jeg hadde studert i seks år og avsluttet det hele med hovedfag i medier og kommunikasjon. Det var en ganske kul utdannelse å ha på begynnelsen av 1990-tallet. Dette var før det fantes noen filmskole her til lands – vi som drømte om en slik utdannelse, tusket til oss litt filmvitenskap her og litt avansert filmteori der. Jeg hadde hele tiden vært interessert i norsk filmhistorie, og da jeg avsluttet seks års studier med å gå ut i en svangerskapspermisjon, syntes jeg det passet bra å søke på stillingen som barnefilmkonsulent i selveste Norsk filmklubbforbund.

Jeg var ikke ukjent med forbundet. Jeg hadde vært både medlem av og drevet obskure filmklubber tid­ligere, så jeg kjente ganske godt til organisasjonen. Jeg hadde også skrevet for Z i noen år.

Tre alvorlige herrer intervjuet meg til jobben. Da de spurte om jeg hadde tenkt å få flere barn, svarte jeg at det hadde de ikke lov til å spørre meg om i et jobbintervju – men jeg svarte likevel nei, tre stykker holdt i massevis, og jeg fikk tilbud om å bli prosjektleder og filmklubbkonsulent for barn og unge.

En ung dame med gotisk stil og sminke satte meg inn i jobben. Hun hadde nydelig svart, langt hår og var helt utrolig dyktig. Litt reservert, men vennlig, viste hun meg kompliserte budsjetter og regnskap og masse ting jeg ikke ante noe om. Særlig kopimaskinen måtte gjennomgås med stor flid. Hun så på meg med et skjelmsk blikk, smilte gåtefullt og sa på avslepent trøndersk: «Du kommer til å tilbringe mye tid ved denne maskinen».

Det fikk hun veldig rett i. Det ble kopiert masse. Kompendier, studie­håndbøker, brev og mer. Av og til stod jeg og ventet på at pressa skulle gjøre seg ferdig og tenkte, «har jeg virkelig tatt seks års universitetsutdannelse for dette her?» Men det var nyttig arbeidserfaring. I Filmklubbforbundet var man ansvarlig for egne oppgaver fra A til Å, og på denne måten lærte jeg kanskje å jobbe irriterende selvstendig. Jon Iversen var min første sjef i arbeidslivet – og han er, var og har vært den aller beste sjefen jeg noen gang har hatt. Han viste de ansatte i forbundet enorm tillit, noe vi alle vokste stort på.

Barnefilmklubbene var fremdeles i «prosjekt» da jeg startet som den andre barnefilmklubbkonsulenten i NFKs historie. I tillegg skulle jeg etablere nyskapningen ungdomsfilmklubber – som også var et prosjekt – med egen styringsgruppe og det hele. Det var alltid litt skremmende å rapportere til styringsgruppen; jeg visste knapt hva det ville si å være en prosjektleder. Jeg kjøpte bøker og leste om mål og delmål og prosjektstyring. Etter hvert kom rutiner på stell og under min tid som konsu­lent for barn og unge hadde vi jevnt over 60 barnefilmklubber og 40 ungdomsfilmklubber. Disse skulle vi bistå med filmer, filmkunnskap, studieopplegg og kurs.

Kurs og verksteder var det morsomste. For det meste holdt vi animasjonsverksteder og skrekkfilmkurs. Dette var i medievoldens tidlige barn­dom, og her stod Filmklubbforbundet i en særstilling. Vi var mot all form for sensur, samtidig som vi skulle ha ansvarlige studieopplegg og passende filmer for de unge. Vi tenkte at så lenge de lærer om film­språk og virkemidler, så vil dette ta brodden av de skumle filmopplev­elsene – som de unge selvfølgelig elsket.

En nyoppstartet ungdomsfilmklubb inni landet ønsket skrekkfilmkurs. Jeg hadde nettopp gjennomgått et omfattende effektsminkekurs på Den Norske Opera, og handlet inn teaterblod og sminke. Sammen med en annen instruktør reiste jeg opp i dalen og holdt det blodigste skrekkfilmkurset i manns minne.

Ungdommene var riv ruskende gale, det var ikke måte på vill fantasi. De laget kortfilmer med avkappede hoder på fat, blod ut av alle åpninger, skrik og hyl og knivdrap. «Har du hørt lyden av et hode som blir knust», ropte en lystig jypling på 14, og smashet en hammer inn i en vannmelon med mikrofon på stativ i passe avstand. Det ble en besnærende lyd, sammen med opptaket av et kålhode i en sekk som skulle illudere et menneskehode som slemme skurker slo på med et balltre.

Det gikk hardt for seg. Innimellom så instruktøren og jeg på hverandre i skrekkblandet fryd og lurte på om vi skulle sette noen grenser. «Det får bli i analysen,» sa jeg. Så lot vi ungdommene holde på med sine fryktinngytende kortfilmer og gruet oss til når foreldrene skulle komme på premieren.

Siste kursdag kom foreldrene sigende inn i den gamle gymsalen hvor vi holdt verkstedet. Instruktøren og jeg fortalte saklig hva verkstedet hadde gått ut på, at ungdommene gjennom dette hadde lært om film­språk og virkemidler og dermed var blitt i stand til å gjennomskue filmens manipulative og skadelidende effekt. Vi snakket lenge og akademisk om vold i film, vold i medier, effekter, årsak og virkning. Vi viste til undersøkelser og forskning. Og bakom sceneteppet hørte vi 12 ungdommer som kokte over av forventning over å få vist sine små mesterverk.

Dermed var det duket for premiere. Seks kortfilmer med det meste av det skrekkeligste man kunne tenke seg, rullet over lerretet. Det var helt stille i salen. Midtveis forlot en sterkt rystet mor rommet. Det meste utenom sadistisk pedofili og gruppevoldtekt ble berørt i filmene. Det var finurlige og blodige drapsmetoder, avkapping og mishandling av hode, hode servert på fat, fingre som ble spist som pølser, ansikter med glasskår ut av øynene, pinner som perforerte hud, lettere innslag av kannibalisme, knivhugg i diverse rygger, uhyggelige skrik og intense skildringer av dødskamper.

Ingen klappet da forestillingen var ferdig. De unge kom ut og så for­ventningsfulle ut. En sjokkert far tok ordet: «Har dere lært noe da, unger», spurte han stille. Det tok en stund før den håpefulle svarte: «Ja, vi har lært masse! Vi har hatt analyse! Vi har lært å lage film og vi har lært åssen filmer vi ikke skal se og ikke skal lage». Gutten som hadde tatt ordet, så litt skremt bort på meg og instruktøren.

Forsiktig begynte foreldrene å klappe. En annen far reiste seg, proklamerte at nå var det fest og hentet et fat med boller. Moren som tidligere hadde forlatt rommet kom inn med kaffe og saft. Snart satt vi sammen, lo og småpratet. De unge fortalte grafisk og levende om alle effektene de hadde filmet.

Etter hvert var det på tide for instruktøren og meg å pakke utstyr og dra tilbake til hovedstaden. En av ungjentene kom bort og hvisket: «I morra skal Hege og jeg lage vammpyrfilm. Kan vi få det blodet som er igjen? Jeg sier det ikke til noen, asså».

Hun fulgte oss til bilen og fikk den siste flaska med teaterblod, skrudde av korken og smakte på det – «det smaker så innmari godt! Er det sukker i det, eller?». Jeg kunne bekrefte det, og ønsket jentene lykke til med vampyrfilmen.

På veien innover til Oslo kjente jeg at dette hadde vært en fin dag i en barnefilmklubbkonsulents liv.

Film for alle – Norsk filmklubbforbund 50 år er redigert av Helene Aalborg. Alle som abonnerer på Z filmtidsskrift får boka tilsendt sammen med Z nr 4-2018, som kommer i desember. Du kan også kjøpe boka her