FILMKLUBBSEMINAR 2019

FILMKLUBBSEMINAR 2019

Velkommen til Tromsø og filmklubbseminar 18.01.19 under Tromsø internasjonale filmfestival! Les mer

Hva er en filmklubb?

Filmklubber er ideelle foreninger som viser både klassikere og nyere filmkunst fra hele verden.

Fra NFK til Arthaus – en sivilarbeiders erindringer

Fra NFK til Arthaus – en sivilarbeiders erindringer

Svend B. Jensen var styremedlem i både Skien og Bø filmklubb på 1980-tallet, før han ble sivilarbeider hos NFK fra ‘88 til 90. Han jobbet på Cinemateket i Oslo et par år før han ble leder for NFKs barnefilmklubb­prosjekt, og ble så daglig leder i Arthaus fra 1994.

ARTHAUS

Da filmklubbene organiserte seg i 1967–68, var lengselen etter et større utvalg av film en hovedmotivator. Mot slutten av 80-tallet tok NFK saken ett steg videre, og begynte selv å importere film for ordinær kinovisning. Det tok ikke lang tid før importprosjektet vokste seg langt utover filmklubb-rørslas grenser, og Arthaus – Stiftels­en for filmkunst ble født.

Forbundet importerer fortsatt egne filmer til bruk i filmklubbene.

Når var det egentlig den startet? Altså den store filminteressen, pasjonen om du vil, som har fylt hele min yrkeskarriere, ja snarere hele mitt liv. Jeg har tidligere sagt, og skrevet, at min skjebne ble beseglet en lørdag på åttitallet da jeg så Apokalypse nå! (1979) av Francis Ford Coppola på Skien filmklubb. Filmklubben hadde visninger lørdag kl. 13, så filmen skulle være ferdig i god tid før juniorlaget til Gulset skulle spille fotballkamp senere på dagen. Vi var et godt lag. En samspilt gjeng som slo selv Odd på en god dag. Men filmen varte og rakk, langt utover de ca. 120 minuttene som var oppført i klubbens program. Reisen oppover floden mot Marlon Brando og mørkets hjerte ble bare mer og mer intens. Det var umulig å gå. Jeg kom for seint til oppmøtet og ble satt ut av laget. Der røyk en stor fotballkarriere. Det ble film, ikke fotball.

Men kanskje filmfeberen ble sådd tidligere? Jeg har sterke minner fra de første møtene med kinomørket. Tarzan-filmer i sort/hvitt og Walt Disneys Robin Hood (1973) på Porsgrunn kino har brent seg fast. Det var langt å gå for små bein, og lenge å vente, men alltid verdt strevet. Jeg så Emil i Lønneberget (1971) på Herøya kino, som lå tvers over gata for huset vi bodde i fram til jeg var fem år, men som jeg allikevel ikke kan huske at jeg var innom før jeg var blitt 10 og vi hadde flyttet til Skien. Dette møtet med Ole Hellboms fantastiske film ble dermed en nostalgi-tripp tilbake til barndommens stier.

I Skien ble det mer film på kino, både på Parkbiografen og på Ibsen-huset. Jeg sneik meg inn på min første 16-årsfilm og så Operasjon Bjørnøya (1979), en spenningsfilm basert på en bok av Alistair MacLean. Ingen stor film, men en skjellsettende opplevelse for en 15-åring. Det ble også kinoturen der vi ikke kom inn på 18-årsfilmen, men endte opp med å se Woody Allens En midtsommernatts sexkomedie (1982). Guttegjengen synes det var noe av det treigeste de hadde sett. Jeg var relativt fascinert av at film også kunne være sånn, men så var jeg av prinsipp stort sett i opposisjon til de andres smak.

Jeg likte å gå motstrøms. Men det var nok ikke bare dét som gjorde at jeg satt omtrent helt alene igjen i Ibsenhuset (med sine enorme 700 seter) og så hele Ariane Mnouchkines Molière (1978), som varte i fem timer inkludert pause. Skien videregående skole var kommandert ut for å se filmen, men etter pausen var det ikke mange igjen i salen. Jeg hadde imidlertid en av mine største filmopplevelser – og ikke bare på grunn av filmens spilletid. Jeg fikk en høy stjerne i boka til Oslos mangeårige kinodirektør Ingeborg Moræus Hansen da jeg nevnte denne historien. Hun sa at dette var en film hun hadde kjempet lenge for å få i norsk kinodistribusjon.

Møtet med filmklubbevegelsen

Det var rundt disse tider jeg begynte å gå i Skien filmklubb, som på 1980-tallet ble sett på som veldig alternativ og politisk mørkerød. Klubben hadde stand på torget hver lørdag før filmene begynte. Program-heftet de delte ut hadde et forstyrrende bilde av en klovn som stirret rett på deg. Det tok et stykke tid før jeg lærte at det var det ikoniske bildet av Malcolm McDowell med bowlerhatt og falske øyevipper, fra Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971). Jeg ble snart fast inventar i filmklubben, og det tok ikke lang tid før jeg ble vervet til styret.

Filmklubben tenkte det var en god idé for rekrutteringen av yngre medlemmer å ha meg som en muldvarp på videregående. Det var ikke særlig vellykket, om jeg husker rett. Men styrevervet hadde en fan­tastisk side: Vi ble invitert til seminarer i regi av Norsk filmklubbfor­bund. Bø filmklubb var den store klubben i regionen, og godt besøkt av distriktshøgskolens studenter. De arrangerte jevnlig seminarer sammen med NFK. Her møtte jeg sanne filmentusiaster, som disku­terte Fellini og Godard og fortellerteknikker og formspråk mens de blåste fine røykringer. Jeg hadde bare sett én film av Fellini, og likte den amerikanske versjonen av Til siste åndedrag mye bedre enn den rare til Godard. Røyking hadde jeg heller ikke dreisen på.

Hver sommer arrangerte NFK en ukes filmseminar i Bø som de stolt kalte Sommerfilmskolen. I tillegg til filmfaglig påfyll ble det vist mange nye og spennende filmer fra filmskapere som Luc Besson og Leos Carax, og om jeg husker rett så ble alle filmene introdusert av en viss bergenser ved navn Tor.

Film for alle jubileumsbok
Denne teksten er publisert i «Film for alle», jubileumsbok utgitt i anledning Norsk filmklubbforbunds 50-årsjubileum. Klikk på bildet for å lese mer.

Lett bytte for kulturen

På videregående hadde jeg best tak på realfagene matte, fysikk og kjemi, og jeg hadde siktet meg inn mot studier på NTH i Trondheim. Men jeg kom ikke inn på de studiene jeg hadde sett meg ut, og tok et hvileår hjemme i Skien. Selv om Henrik Ibsen er født i Skien er byen dessverre ikke noen kulturell høyborg. Bondebygda Bø derimot, med sin høgskole med kulturlinje, hadde både en av landets beste rocke-scener, jazzklubb, bokkafé og ikke minst filmklubben. Jeg var derfor et relativt lett bytte da kulturstudentene overtalte meg til å vende real-fagene ryggen og søke meg til Kulturlinja ved Distriktshøgskolen i Bø. Der kunne man blant annet ta faget Film og Kino, ledet av Filmklubb­forbundets Jan Kortner.

Hvilket lykketreff! For mine venner i Skien var det et uforståelig veivalg, men det gjorde meg bare enda sikrere på at jeg gjorde det rette. Jeg ble snart med i styret i Bø filmklubb, som var en stor klubb på 80-tallet med mange medlemmer og god økonomi. Vi kunne vise de særeste filmene, ofte med gode besøkstall. Ett semester hadde vi kjempesuksess med programmet «13 filmer – 13 land», der vi blant annet viste den totalt kryptiske filmen Legenden om Surams festning (1985) av Sergej Parajanov og den japanske Gullpalmevinneren Balladen om Narayama (1983) av Shohei Imamura, som – merkelig nok – ingen distributører hadde kjøpt inn til landet.

Gjennom årene i Bø ble jeg godt kjent med Jan Kortner og Jon Iversen i NFK, som lokket med sivilarbeiderplass om jeg bestod «militærnek­terprøven». Jeg hadde ingen idé om noen militær karriere, så dette passet meg fint, og brikkene falt på plass. Høsten 1988 begynte jeg min alternative militærtjeneste i NFKs shabby lokaler i Pilestredet 30c – naboen til Blitz. Min hovedoppgave var filmlogistikk, som stort sett gikk ut på å sende ut 16mm-filmer, korte og lange, til landets filmklubber.

Vi hadde også et utvalg korttidsimporterte filmer, gjerne på 35mm. Et­ter hvert ble mitt ansvar utvidet til å inkludere booking og å ajourføre kataloger.

Kveldene tilbrakte jeg stort sett på Cinemateket. Jeg var der så mye at Cinematekleder Kjell Billing (for øvrig første formann i NFK) spurte om jeg ikke kunne tenke meg å få betalt for det. Dermed var jeg blitt billettør på Cinemateket. Jeg kunne se så mye film jeg bare ville – og til og med få betalt for det. Aberet var at jeg ofte gikk glipp av de første ti minuttene. Jeg kunne også gå glipp av slutten på visse filmer, når billettsalget for neste film måtte settes i gang før den første var ferdig. Cinemateket var en gullgruve av både historisk og nyskapende film.

Kinofilm

På slutten av 1980-tallet hadde NFK begynt å kjøpe inn filmer for «normal kinodistribusjon». Den nevnte Balladen om Narayama (1983) var en av de første filmene, sammen med ZOO (1985) av Peter Greenaway, Stop Making Sense (1984) av Jonathan Demme (en fantastisk konsert­film med Talking Heads), Piken fra fyrstikkfabrikken (1990) av Aki Kaurismäki, Sweetie (1989) av Jane Campion, relanseringen av Federico Fellinis La dolce vita (1960) og ikke minst Distant Voices, Still Lives (1988) av Terence Davies, som fikk Amanda for beste utenlandske film i 1990. Bergenseren Tor med etternavn Fosse stod for innkjøpene og markedsføringen mens jeg tok meg av det distribusjons-praktiske. Filmene ble stort sett kun vist på de fem–sju største kinoene, og om jeg husker rett så var billettsalget relativt beskjedent.

Men mange av landets kinoer ble i denne tiden bygd om fra en stor sal til flerkinoanlegg, og behovet for flere filmer var økende. NFK søkte derfor Norsk kino og filmfond (NKFF) om midler til et importprosjekt, og ble etter strålende lobbing mot kinosjefer, byråkrater og politikere,belønnet med en årlig sekkebevilgning. Men kinofilmdistribusjon er risikofylt, selv med støtte, så i 1992 ble denne virksomheten skilt ut som en egen stiftelse. Hva barnet skulle hete ble diskutert lenge og høylytt. Til slutt stod finalen mellom «Q-film» og «arthaus». Det ble heldigvis ikke ku-film.

Tor Fosse ble ansatt som stiftelsens daglige leder. Første film ut, med den nye flotte arthaus-logoen designet av Egil Haraldsen på plakaten, var den canadiske road-movien Highway 61 (1991) av Bruce McDon­ald. Den ble dessverre ikke den kinosuksessen vi håpet på. Ei heller de neste filmene (Åpne dører (1990) av Gianni Amelio eller The Long Day Closes (1992) av Terence Davies) slo til blant publikum, selv om de fikk strålende mottakelse av kritikerne. Bedre ble det ikke av at den franske filmen Kald måne (1991) av Patrick Bouchitey ble forbudt av filmtilsynet. Internt var det også gråvær, og Tor Fosse forlot arthaus etter ett års tid. Styremedlem Egil Ødegård fungerte som daglig leder en periode før jeg ble ansatt sommeren 1994. Økonomien var ikke den beste, men NFK støttet opp med rause lån for å få skuta på rett kjøl.

Kunstfilmbyrået Norsk filmklubbforbund
Faksimile fra Arbeiderbladet 14.01.1993.

Ting begynte å gå bedre da 32 korte filmer om Glenn Gould (1993) av François Girard fikk Oslo-premiere på selveste Filmteatret i Stortings­gaten. Men det var ikke før høsten 1995, med Clerks (1994) av Kevin Smith, at vi fikk vår første store publikumstreffer. Requiem for a Dream (2000) av Darren Aronofsky solgte over 100 000 kinobillet­ter i 2001 og vi kunne endelig slette all gjeld. Det skal understrekes at formålet med arthaus ikke er å tjene penger, men å skaffe til veie og lansere alternative filmer på norske kinoer. Faktisk skulle de øvrige distributørene i mange år langt på vei godkjenne alle våre kjøp, slik at vi ikke skulle bli en konkurrent i markedet.

Selv om arthaus som stiftelse rent formelt var fristilt stifteren NFK, var båndene lenge veldig tette, med mange delte stillinger og arbeids-oppgaver. Vi delte lokaler og lager i Teatergata, samarbeidet om sivilarbeider og hadde nærmest et symbiotisk liv. I 1996 flyttet vi sammen til Filmens hus i Dronningensgate, der Norsk filminstitutt og Statens filmsentral skulle samlokaliseres og bli en institusjon. Kinoenes bransjeorgan Kommunale Kinematografers Landsforbund (KKL) med fondet NKFF flyttet også inn i bygget, og mange andre filminstitusjoner og -organisasjoner fulgte med. Det hele ble kronet med bibliotek, kafé og to flotte cinematek-saler.

Vi ble naboer med Kortfilmfestivalen og Film fra Sør. Synergier ble skapt på kryss og tvers i huset. To av dem var innkjøpssamarbeid: Filmpoolen der vi sammen med FFS, TIFF, BIFF og NRK kjøper inn tre sør-filmer hvert år. Dette unike samarbeidet, også i internasjonal sam­menheng, er still going strong! Det andre var et samarbeid mellom de to store filmklubbene i Bergen og Trondheim, Cinemateket i Oslo og arthaus, forkortet til BOTA. Her var målet å spleise på innkjøp av film­er som ellers ikke ville fått distribusjon i Norge. Jeg husker ikke helt, men jeg mener vi holdt på i flere år. Vi kjøpte i hvert fall inn et knippe fantastiske og utfordrende filmer som Akkumulator 1 (1995) av Jan Sverák, Bestefars hage (1995) av Martin Sulík, Illusjoner (1995) av Hirokazu Koreeda, Tokyo Fist (1995) av Shinya Tsukamoto og Fremmed land (1995) av Thomas & Salles.

Filmklubbenes distributør

Arthaus ønsket på mange måter å være filmklubbenes filmdistributør. Alle våre filmer ble tilbudt klubbene til gunstige leievilkår, men kinoene hadde førsterett på filmene som ble kjøpt inn for kinodistribusjon. Flesteparten av disse filmene ble kun vist i de større byene. Film­klubbene rundt om i landet var derfor viktige formidlere av våre fil­mer i distriktene. Ofte kunne en filmklubb ha bedre besøk på sin ene visning enn en kino hadde på en hel uke.

Etter hvert som økonomien i arthaus ble bedre, kjøpte vi inn mange filmer, ofte klassikere, mest med tanke på visninger i klubbene. Vi bistod NFK med hjelp og nyttig kontaktnett ved forbundets kort­tidsimport, eller hentet inn filmer til kurs og seminarer.

Digitaliseringen som satte i gang for fullt på 2010-tallet endret mye i filmdistributørenes verden. Med film på (gode gamle) 35mm-ruller var det mangel på filmkopier, og distributørene hadde en betydelig makt; men med film på digitale filer var det kinoene som satt i førersetet. Nå var det tilgang på kinosaler som var begrensningen, ikke antall kinokopier. Selv små kinoer kunne nå vise nye filmer i premierehelgen. I tillegg har antall filmer i norsk distribusjon skutt i været. Selv kinoene i de større byene har problemer med å gi plass til alle filmene som tilbys.

Jeg tenker at her har filmklubbene en stor mulighet til å bli kinoenes alternative visningsforum. De kan kuratere et program av de beste filmene kinoene ellers ikke får plass til, og presentere dette med kompetanse og entusiasme til et filminteressert publikum.

Flytte hjemmefra

Som vital tjueåring føltes tiden inne til å flytte hjemmefra. Den trygge oppveksten under NFKs vinger hadde gitt oss en solid start, og vi had­de vokst oss til en betydningsfull aktør i den norske kinobransjen. Vi hadde utviklet oss fra å være rusk i maskineriet til å bli en tydelig og betydelig formidler av spennende filmer fra alle verdenshjørner, res­pektert og anerkjent av både kinoer og publikum. Kanskje til og med beundret.

Fra den spede start med én ansatt, hadde arthaus innen flyttingen vokst seg rimelig stor. Vi var nå på rundt fire årsverk, og hadde en om­setning på omkring ti millioner kroner. Alle de delte stillingene med NFK kunne også være en prøvelse, for begge parter. Vi i arthaus følte faktisk at vi hadde est ut og tok litt for mye plass i bofellesskapet – så da tilbudet kom om kontorer i et nytt filmfellesskap i Nedre gate, slo vi til. Flyttelasset gikk høsten 2011. Selv om stiftelsen fysisk skilte seg fra stifteren, så er vi fortsatt sjelefrender og et ekte barn av filmklub­bevegelsen, med filmhjertet på riktig plass. Vi brenner for at vi i Norge skal kunne se alternative og utfordrende filmer, kunstneriske ærgjerrige om du vil, i en sosial setting som en kino, filmfestival eller en film­klubb er.

Til høsten åpner vi enda en spennende dør. Da står Vega ferdig. Vi har lenge drømt om å etablere en komplementær kino i Oslo; nå blir drømmen virkelighet. Sammen med Film fra Sør og Vega teater etablerer vi Vega, med én teatersal og tre kinosaler, i Hauskvartalet ved Akerselva. Vi håper og tror at Vega vil bli et levende møtested for filmentusiaster. Gjerne med en filmklubb på huset.

Film for alle – Norsk filmklubbforbund 50 år er redigert av Helene Aalborg. Boka ble sendt ut til abonnenter av Z filmtidsskrift, sammen med nr 4-2018. Du kan også kjøpe boka her