Hva er en filmklubb?

Filmklubber er ideelle foreninger som viser både klassikere og nyere filmkunst fra hele verden.

Filmer vi gleder oss til i Cannes

Filmer vi gleder oss til i Cannes

Kjente filmskapere med nye filmer: forventingene er høye til årets filmfestival i Cannes. Øystein Egge fra Movies on War, Eivind M. Nordengen fra Amandus Lillehammer internasjonale studentfilmfestival og Chloé Faulkner fra Norsk filmklubbforbund gleder seg til nye filmer fra blant andre Gaspar Noé, Celine Sciamma og Quentin Tarantino. 

Øystein Egge: Det er et sterkt Cannes år, i alle fall på papiret. Det er vanskelig å velge seg ut noen favoritter, men jeg har plukket meg ut tre som jeg har litt over gjennomsnittet høye forventninger til.

Enfant terrible og «Norgesvenn» Gaspar Noé (sist observert på TIFF 2019) er usedvanlig rask på labben med ny film etter at Climax mer eller mindre toppet fjorårets Cannes. I år er han plassert I midnattsprogrammet – der han sist figurerte med Love (2015), og folk nærmest trampet hverandre ned for å komme inn. Årets Noé-film, og den som skal riste litt i establishmentet, heter Lux Æterna. Det vites lite om den 50 minutter korte filmen, men den beskrives i Cannes-katalogen som «A vibrant essay on respect for beliefs, the actor’s craft and the art of filmmaking». Kjenner jeg Noé rett kan man nok forvente at denne beskrivelsen kommer med et aldri så lite glimt i øyet. Det ryktes nemlig også om hysteri og heksekunst. Uansett hva det er for noe vil det helt sikkert være visuelt kraftig kost med Benoit Debie på foto og naturkreftene Charlotte Gainsbourg og Béatrice Dalle foran kamera.

Noen av de flotteste dokumentarene jeg har sett er signert Chileneren Patricio Guzmàn. Hans evne til å lage sublim kunst ut av kombinasjonen natur- og historisk dokumentar er uovertruffen i filmene Nostalgia for the Light (2010) og The Pearl Button (2015). Førstnevnte foregikk i ørkenlandskapet nord i Chile og kastet lys over astronomi, menneskets eksistens og Pinochets folkemord. The Pearl Button fant sted sør i Chile og handlet om havet, minner som aldri forsvinner og Pinochets brutale maktovertakelse. Med The Cordillera of Dreams er det Cordillera, de chilenske kystfjellene som strekker seg gjennom landet, som skal trekke oss inn i Chile før og nå. Jeg ser frem til fantastisk musikk, majestetisk foto og fengslende historiske erindringer. Dette er siste del i en løst relatert trilogi, og det forventes en verdig avslutning.

Gullpalmevinner Kechiche solgte sin palme for å finansiere Mektoub, My Love. Etter mesterverket Blå er den varmeste fargen (2013), fikk omsider Mektoub My Love: Canto Uno premiere på filmfestivalen i Venezia i 2017, og var en av det årets mest besnærende filmer. Filmen gikk svært langt under radaren i den store «samtalen» i 2017, noe som kan skyldes filmens fokus (grovt sett kropp), eller mangel på fokus. Den var i all hovedsak en erindring om glade, endeløse, sommerdager med alle de elementene Kechiche er opptatt av. Det er ingen som fanger gester, blikk og mimikk som han, og det gjør filmene hans til noe som hever seg over det meste. Gjenkjennelsen og skjønnheten han fanger opp skaper stor filmkunst. Jeg gleder meg til å meske meg i del to: Intermezzo i all sin prakt og i alle sine 240 minutter.

One upon a time
Once Upon a Time…in Hollywood av Quentin Tarantino

Eivind Nordengen: Jeg vil trekke frem følgende filmer, men gleder meg også til å oppdage nye filmer fra nye spennende filmskapere jeg ikke kjenner fra før, en like viktig del av festivalopplevelsen.

Årets store begivenhet i Cannes blir selvsagt når Quentin Tarantino tar med seg det stjernespekkede rollegalleriet sitt til croisetten på verdenspremieren av Once Upon a Time… in Hollywood, på dagen 25 år etter Pulp Fiction ble vist for første gang – i samme kinosalen. Den gang fikk han Gullpalmen, så det blir spennende å se om han kan gjenta bragden med sin skildring av 60-tallets Hollywood.

Céline Sciamma har laget fantastiske filmer som Vannliljer, Tomboy og Girlhood, så det er svært betimelig at hun endelig fikk slippe inn i varmen av hovedkonkurransen i Cannes. Portrait of a Lady on Fire skal visstnok være et slags kammerspill på 1800-tallet, men på bakgrunn av hennes tidligere filmer, tviler jeg på at det blir et tradisjonelt kostymedrama.

Xavier Dolan har blitt omtalt som en filmens Mozart, ettersom han i en alder av bare 30 har en filmografi som de fleste bare kan drømme om å oppnå i løpet av et liv som filmskaper. Etter et tilsynelatende mislykket forsøk på å gjøre sin første engelskspråklige film med The Death and Life of John F. Donovan på filmfestivalen i Toronto i fjor, vender han nå tilbake til både franskspråklig film og til hovedkonkurransen i Cannes med Matthias & Maxime.

zombi child
Zombi Child av Bertrand Bonello

Chloé Faulkner: Cannes er ikke Cannes uten store auteurer. I år stiller de dobbelt-Palme-vinnende filmskaperne Ken Loach og Dardennes-brødrene med hver sine filmer i hovedkonkurransen. Temaene de tar opp er brennaktuelle: Ken Loachs Sorry We Missed You handler om en amerikansk familie som sliter i kjølvannet av finanskrisen i 2008. Mens Le jeune Ahmed av Dardennes-brødrene tar for seg en ung gutt som blir fristet av radikal islam.

Jeg gleder meg også til å se om Pedro Almodovar endelig får en gullpalme med sin selvbiografiske Dolor y Gloria, som har blitt solgt inn som hans “8 ½”..

Men jeg gleder meg kanskje mest til franske filmskapere som Celine Sciamma, Gaspar Noé og Bertrand Bonello. Sistnevnte imponerte veldig med det urovekkende terror-kammerspillet Nocturama. I år er han representert med Zombi Child i sideprogrammet Directors’ Fortnight.