Hva er en filmklubb?

Filmklubber er ideelle foreninger som viser både klassikere og nyere filmkunst fra hele verden.

Tysk nybølge

Papas kino ist tot! Lag helaften i filmklubben med film og foredrag.

Stumfilmkonsert i Arktis

Stumfilmkonsert i Arktis

– Jeg er på en måte han som sitter og snakker under hele filmen. Stumfilmpianist Kjetil Schjander Luhr tar filmopplevelsen og gjør den helt unik. På fredag gjør han det i Longyearbyen

– Jeg så for meg en mørk kjeller på Sagene med skravlete folk som skraper sammen 500 kroner og kjøper en flaske whisky som lønn.

Under Oslo Stumfilmfestival i august kom det noen bort til stumfilmpianist Kjetil Schjander Luhr og lurte på om han kunne spille på en visning i en filmklubb. Den som spurte var Didrik Paulsen fra verdens nordligste filmklubb, Longyearbyen filmklubb,

Du skal sette musikk til en Buster Keaton-film?

– Jeg skal spille til The Navigator. Jeg er overrasket over valget av film, det blir gøy og pussig med Keaton på Svalbard. Navigator er en fantastisk film om to ubrukelige rikinger som ikke vet noen ting om verden, og langt mindre om å være på sjøen. Dette var Keatons egen favorittfilm, og han spiller en av rikingene. Jeg har spilt mye Keaton for første- og andreklassinger, og barn elsker han. Det er spesielt en film som heter One Week som fungerer kjempebra. Der reiser barna seg og river seg i håret når et hus dras over en skinnegang og toget kommer!

Hvordan kom du på å bli stumfilmpianist?

– Jeg var en geeky student på litteraturvitenskap som gikk masse på Cinemateket. En gang så jeg Metropolis med en pianist jeg ikke husker navnet på, en engelskmann tror jeg. Jeg var en sånn kritisk student som tenkte: nja det var ikke akkurat sånn jeg ville gjort det. Den neste tanken var: hadde jeg fått det til?

– Så søkte Cinemateket etter pianist. Jeg fikk ikke jobben, men de satte meg opp som vikar. Da ble jeg jo enda mer interessert og gled inn i det etterhvert. Det er jo egentlig bare en filmvisning med musikk, men så er det litt konsert også. Jeg opptrer sammen med filmen, så du får en dobbel pakke som gjør at det ikke ligner på noe annet. Det er en helt spesiell form for formidling og filmopplevelse.

Når du skal nærme deg en film, hvordan begynner du? Ser du filmen først?

– Nei, det er ikke en selvfølge. Det kan like gjerne være at jeg bare vet litt om hva den handler om. Nå har jeg spilt til en del filmer etterhvert, men det er veldig gøy å spille til filmer jeg ikke har sett før. Da må jeg finne ut hvor jeg skal legge lista så musikken får tre frem med handlingen. Jeg kan ikke gå for hardt ut. Jeg ser filmen omtrent som en publikummer, bare at jeg simultantolker med tangentene. Jeg er på en måte han som sitter og snakker under hele filmen.

Du sitter og tolker ved hjelp av tangenter?

– Ja, det er der rutinen ligger etterhvert. Jeg kan streve med lange linjer, så det er en slags ekstremsport. Men noen ganger lykkes jeg, og det er veldig tilfredsstillende. Et eksempel er Trollelgen, hvor jeg fulgte hovedpersonene med hvert sitt tema. Mot slutten, når de to kommer sammen, klarte jeg å spille de to temaene samtidig så de ble flettet inn i hverandre. Da overrasket jeg til og med meg selv. Jeg prøver å gjøre noe nytt hver gang jeg spiller til en film, og unngå gjenbruk, men det er en kunst. Som Tom Waits formulerte det: «Fingers are bastards, they go where they always go».

Hva kan filmklubbpublikummet på Svalbard vente seg?

– Jeg tror de kommer til å kose seg. Humoren til Keaton går på det uventede. Han leker med forventningene, sper på med oppfinnsomme gags, og er in your face. Han var en kunstner.

Longyearbyen filmklubb viser The Navigator på Huset i Longyearbyen, fredag 15. november klokken 19.