Don’t look now (Avdøde advarer)

Don’t look now (Avdøde advarer)

Storbritannia 1973
Regi: Nicolas Roeg
Manus: Allan Scott og Chris Bryant, etter en novelle av Daphne Du Maurier.
Foto: Anthony B. Richmond.
Musikk: Pino Donaggio.
Medv: Julie Christie, Donald Sutherland, Hilary Mason, Celia Matania m.fl.
1 t. 50 min., 35 mm., farger

Selv etter 31 år har Avdøde advarer evnen til å skremme folk. Filmen er basert på en roman av Daphne du Maurier, damen som blant annet skrev historien bak Hitchcock-klassikeren Fuglene.

Nicolas Roeg ble født i England i 1928. Da han debuterte som regissør 40 år senere hadde han allerede lang fartstid innenfor den britiske filmindustrien. Han startet som regiassistent og ble senere også fotograf. Roeg har hatt foto på filmer av storheter som François Truffaut og Richard Lester. Han tok seg også noen turer bak kameraet under innspillingen av Avdøde advarer, men ble ikke kreditert for arbeidet. Hans siste film som fotograf var Walkabout (1971). Etter denne ga han seg regien fullstendig i vold og kom med en pen rekke filmer, blant annet The Man Who Fell to Earth (1976) og Bad Timing (1980). Avdøde advarer regnes også blant hans beste filmer.

Det er senhøst, alt er grått og frosten er i ferd med å snike seg frem. John og Laura Baxter sitter foran peisen i sin landlige hytte et sted i England, mens deres lille datter Christine leker på utsiden. I det John velter et glass vann over noen fotografier, får han en vemmelig fornemmelse av at noe forferdelig har skjedd. Han stormer ut i hagen og finner Christine druknet i en dam i hagen. Det går flere måneder, og spesielt Laura har problemer med å komme over tapet av datteren. I et forsøk på å bearbeide sorgen bestemmer de seg for å reise til Venezia.

Venezia på film har inntil 1973 vært fremstilt som romantikkens by, full av lidenskap og sensuelle følelser. Slik er det ikke i Avdøde advarer, her har mørket og tåken lagt seg over kanalene og de antikke husene. Byen er blitt forvandlet til et nekropolis, steinene damper og rottene har overtatt grunnen fra gondolførerne.

John Baxter er en realistisk mann, han tror verken på synske personer eller et liv etter døden. Men han får snart erfare at det finnes mer mellom himmel og jord enn det man liker å tro. Øyet er et svikefullt organ. På samme måte som Baxter blir vi som publikum dratt inn i tvilen på hvordan sammenhengen mellom det vi ser, hva som eksist-erer og hva som ikke gjør det, virkelig er. Avdøde advarer er oppbygd av montasjer. På samme måte som i sine to første filmer Performance (1970) og Walkabout har Roeg lekt seg med kronologien.

Det er den røde regnfrakken som lille Christine har på seg i begynnelsen av filmen som binder det hele sammen. Men vær ikke for sikker på at den rødkledde skikkelsen som dukker opp med ujevne mellomrom er den du tror det er. Kanskje var det ingen i det hele tatt.

(omtale fra Bergen filmklubb – høst 2004)

Andre Nicolas Roeg filmer fra NFK: Performance, Heksene