Bad Lieutenant

Bad Lieutenant

USA 1992
Regi Abel Ferrara
Manus Zoe Lund, Abel Ferrara
Foto Ken Kelsch
Musikk Joe Delia
Med Harvey Keitel, Brian McElroy, Frankie Acciaro, Peggy Gormley, Stella Keitel, Frankie Thorn, Zoe Lund, Victor Argo, Paul Calderone
96 min, 35 mm, utekstet

NB: veldig dårlig kopi, grønne striper.

Bad Lieutenant er en ekte New York-film av den sorten Martin Scorsese fortsatt kunne ha laget, hvis han ikke etterhvert var blitt for dyktig. Filmen har noe av den autentiske gatestemningen som gjør Scorseses tidlige filmer unike – uten at den på noen måte kommer i nærheten av filmer som Taxi Driver eller Mean Streets også det katolsk-religiøse undertema deler den med Scorsese.
Harvey Keitel spiller hovedrollen som den gjennomkorrupte og utbrente New York-betjenten, som vi følger i de siste dager av hans nedtur. Filmen starter på et tidspunkt hvor han er på nippet til å bukke under for nær sagt samtlige av de forbrytelser han opprinnelig ble ansatt for å bekjempe. Han er totalt avhengig av kokain, han stjeler fra de forbryterne han arresterer og selger videre til dem han burde arrestere. Hans eneste synlige lidenskap er å satse penger på baseball, men han taper hver gang og kommer mer og mer i klørne på haiene han skylder penger. I periferien anes restene av en familie, som han ikke utveksler en eneste meningsfylt replikk med. Han sniffer kokain fra bilder av sine barn i familiealbummet, og istedet for å arrestere de to tenåringsjentene han tar i å kjøre uten førerkort, lar han den ene vise frem sine bakdeler, mens den andre må ha oralsex med ham.

Filmens tempo er langsomt, og kameraet får lov til å dvele ved lange scener hvor vi trenger stadig dypere ned i betjentens sprit- og kokainrus. I en svært lang scene besøker betjenten en pike som han kun utveksler noen få ord med. Først junker hun, så junker han. Det er ikke annet. Vi går simpelthen inn i hans omtåkete hjerneopplever hans stigende paranoia og et totalt oppløst verdensbilde innenfra. Og det er ikke et pent syn. Det er et meget stygt og meningsløst univers, fullt av fornedrelse og selvhat, og liksom i Brett Easton Ellis’ roman «American Psycho» slipper hovedpersonen besynderlig nok unna med sine forbrytelser. Han er tilsynelatende usynlig for omverdenen. Helt til et visst punkt, hvor en sak med noen voldtatte nonner vekker slumrende følelser i ham. Dette driver ham ut i et desperat forsøk på å hevne seg på den virkelighet, som for lenge siden har slått i stykker enhver tro, alle verdier og moralbegreper i ham. I denne fasen kommer den godt kroppspumpete Keitel til å ligne på Robert de Niros hevnfigur i Scorseses Cape fear Og begge skikkelser ender da også med å gå under som monsteraktige dinosaurer, skapt av det systemet de setter ut for å hevne seg på.

Idet vi kommer ut av kinoen på Manhattan, står en gammel hjemløs neger i vinterkulden og tigger om et par mynter. På Houston Street kjører en politibil med ulende sirener. Neste dag leser jeg i The Village Voice en historie som heter «Good Cop, Bad Cop». Den handler om «the notorious Coke Cop» Michael Dowd, som i årevis slapp unna med korrupsjon og kokain-misbruk, selv om alle i korpset visste at han var råtten. Saken var at han var hvit. Avisen sammenligner hans sak med en latin-amerikansk betjent som ble sparket fra samme korps på en meget tynn mistanke og for en vesentlig mildere forseelse. Det er det som er det gode ved å se film i New York. De fortsetter lenge etter at man har forlatt kinosalen.

Lars Movin
Øyeblikket 3/93
(oversatt av kh)

(omtale fra Cinemateket i Trondheim)