Blå

Blå

Frankrike, 1993
Originaltittel: Trois couleurs: Bleu
Regi: Krzysztof Kieslowski
Med: Juliette Binoche, Benoît Régent, Florence Pernel, Charlotte Véry, Hélène Vincent, Philippe Volter, Claude Duneton, Hugues Quester, Emmanuelle Riva, Florence Vignon, Daniel Martin, Jacek Ostaszewski, Catherine Therouenne
Språk: Fransk tale, norsk tekst
Lengde: 1 t. 38 min.
Aldersgrense: 9 år. 
Format: DCP, DVD
Obs, egne satser gjelder. Spør om pris ved bestilling.

 

Blå for frihet
Filmen Blå er den første i trilogien med farger hentet fra den franske trikoloren, Blå for frihet, Hvit for likhet og Rød for brorskap.

Handlingen tar til med at Julie, Juliette Binoche, mister mann og barn i en trafikkulykke hun selv overlever. Etter et mislykket selvmordsforsøk, ødelegger hun partituret til et symfonisk verk mannen var i ferd med å sluttføre. Vi følger hennes kamp mot sorgen. Hun selger alt hun eier, alt som minner henne om fortiden. Hun kutter kontakten med gamle venner og starter på nytt et annet sted i Paris. Det skal vise seg at helt fri blir hun ikke før hun har fullført sin manns uferdige musikkverk. Hennes søken etter en ny frihet fører heller til at hun binder seg mer – livet er kanskje ikke så fritt som det synes?

Teksten til partituret er hentet fra Paulus’ skriftsted om tro, håp og kjærlighet, og gjengis til sist i filmen: «… og størst av dem er kjærligheten». Kieslowski antyder flere steder at en ikke kan gi avkall på alt og på den måten tro en er fri. Kjærligheten representerer den ufrihet som består i å knytte seg til andre og den står over alt annet. De filmatiske virkemidler, så som ekstrem bruk av nærbilder, fargebruk og musikk gir Blå en nerve og et gjennomført estetiserende filmspråk. Blå ble av flere kritikere omtalt som et filmatiske mesterverk.

Blå er en intens, varm og poetisk film. Det er en vàr fortelling om et menneskes søken tilbake til livet. Dette blir understreket av musikken som Zbiegniew Preisner står for. Vi husker ham også fra hans flotte musikkskildringer i Veronikas to liv. Juliette Binoche, som spiller Julie, fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Venezia. Med sitt briljante spill greier hun å formidle den vare stemningen hele filmen er ladet med. Filmen fikk forøvrig gullpalmen i Venezia. (Cinemateket i Oslo)

 

Fra Trondheim filmklubbs programkatalog (april 1998):

13. mars 1996 rammet et fatalt hjerteinfarkt den polske filmskaperen Krzysztof Kieslowski. Han etterlot seg en lang og innholdsrik filmografi som testament, og en rekke gode filmminner hos sitt publikum.

Krzysztof Kieslowski er nok mest kjent for sin Tricolore, Rød, Hvit og Blå, men hans karriere spenner seg over 30 år med en produksjon av alt fra dokumentarfilmer til kortfilmer og spillefilmer.
Jernteppet

Kieslowski ble født i Warsawa den 25. oktober 1945, og han startet sin filmkarriere på midten av 60-tallet da han var registudent ved filmskolen i Lodz. Hans tidligere arbeider bar sterke preg av tilværelsen i Polen under jernteppet. Med hovedsakelig dokumentarfilmer fortalte Kieslowski om spøkelsene fra andre verdenskrig, byråkratiets ugjennomtrengelige vegger og økonomiske begrensninger innen industrien. Det var dystre politiske temaer som ble tatt opp, men de reflekterte det Kieslowski så rundt seg og avspeilet også den triste tilstanden Polen var i på 60-70-tallet. Etter fire år på filmskolen begynte Kieslowski blant annet å jobbe for diverse dokumentarfilmselskaper, polsk TV, og i 1974 ble han med i det polske filmproduksjonsselskapet TOR som han samarbeidet med i over 20 år. Utover 70-tallet lagde Kieslowski en rekke dokumentarfilmer og TV-filmer og mange av dem høstet han inn priser for, hovedsaklig i hjemlandet, men også i Mannheim og Moskva.

Mikrofilm

At Kieslowski lagde politiske filmer er det ingen som betviler, men det er menneskene i hans filmer, og deres valg som har blitt Kieslowskis kjennemerke.
– Jeg tenker alltid på en smal skala, for jeg vil absolutt ikke lage filmer på et makro-nivå, eller på et globalt nivå. Slikt interesserer meg ikke i det hele tatt fordi jeg tror ikke det eksisterer «samfunn» eller «nasjoner». Jeg tror heller det er snakk om for eksempel 60 millioner individuelle franskmenn, eller 40 millioner individuelle polakker. Det er det som gjelder. Vi er alle individuelle mennesker. Filmer som Veronikas to liv og Tricoloren omhandler alle sammen menneskeskjebner som må takle store omveltninger i sin tilværelse. Er det tilfeldigheter eller valg som avgjør retningen og meningen med et liv?

Suksess

Kieslowskis filmer nådde ikke utenfor de polske grensene i noen særlig grad før slutten av 80-tallet da den politiske ånden forandret seg i Europa. Selv om Kieslowski oppnådde litt anerkjennelse med sin Dekalog-serie, ble han hovedsaklig kjent med filmen Veronikas to liv som kom i 1991. Suksess er likevel et ord Kieslowski selv mislikte å få tildelt:
– Ordet «suksess» er noe jeg personlig kjemper hardt for å forsvare meg mot, fordi jeg vet ikke hva ordet betyr i det hele tatt. Personlig mener jeg at suksess innebærer å oppnå noe jeg virkelig vil like. Det er suksess. Men det jeg virkelig ville like er sannsynligvis uoppnåelig, så jeg ser ikke på ting i slike termer. Min anerkjennelse har ingenting med suksess å gjøre. Etter å ha fullført Tricoloren annonserte Kieslowski at han ville slutte som filmregissør og heller vie sitt liv til bøker, sigaretter og kaffe. Kort tid etterpå gikk han likevel igang med utviklingen av en trilogi basert på helvete, skjærsilden og himmelen, men Kieslowski rakk aldri å gjøre den ferdig. Krzysztof Kieslowski etterlot seg en kone og en datter som bor i Warsawa.

Av Kenneth Olaf Hjellum