Den gråtende engen

Den gråtende engen

Regi: Theodoros Angelopoulos
Manus: Theodoros Angelopoulos, Tonino Guerra, Petros Markaris, Giorgio Silvagni
Nasjonalitet: Hellas, Frankrike
Produsent: Theodoros Angelopoulos, Fivi Ekonomopoulos, Nikos Sekeris
Produksjonsår: 2004
Kinopremiere: 11.02.2005
Lengde: 2 t. 50 min.
Aldersgrense: 11 (Kino)
Skuespillere: Alexandra Aidini, Nikos Poursanidis, Yorgos Armenis, Vasilis Kolovos, Eva Kotamanidou, Toula Stathopoulou Zissis, Mihalis Yannatos, Thalia Argyriou, Grigoris Evangelatos

35mm

Den cinefiles våte drøm

Den gråtende engen er den foreløpig siste filmen fra den greske mesteren Théo Angelopoulos. Mange husker den gjerne fra årets BIFF, der den hadde norgespremiere. For de som har spart filmen til kinopremieren, kan Cinemateket friste med en liten smugtitt.
Den gråtende engen er første film i en trilogi som ifølge regissøren selv skal oppsummere hele hans verkkorpus. Filmen følger en gruppe greske flyktninger fra den russiske havnebyen Odessa under revolusjonsåret 1919. Flyktningene får lov til å slå seg ned i Nord-Hellas, og etablerer et lite samfunn der. Sentralt i historien står Helena. Hun flykter fra Russland sammen med en navnløs ung mann – sønnen til hennes mye eldre forlovede Spyros. De to slår seg ned i Thessaloniki, der han fortsetter sin karriere som musiker og hun oppdrar deres to sønner. Den unge mannen drar snart til USA for å lete etter et bedre liv for sin familie. Men Eleni kan ikke dra sammen med ham, og etterlatt i Hellas opplever hun sammen med resten av befolkningen andre verdenskrig og den greske borgerkrigen.
Elenis historie er underlagt filmens historiske hendelser. Angelopoulos lar aldri seeren identifisere seg med hovedkarakteren. Der et mer konvensjonelt drama ville brukt Elenis historie for å drive fortellingen fremover, er hun hos Angelopoulos mer et penselstrøk på det store historiske bildet han maler for oss. Dette gjør at han evner å beholde et bredt perspektiv på det 20. århundres Hellas. Skuespillet er verdt å merke seg, en blanding av Angelopoulus’ egen stil med teknikker inspirert av den klassiske greske scenekunsten. Elenis siste tragiske posering, så full av patos, er noe man sjelden ser på lerretet. Hans gruppeformasjoner er metrisk komponert, og én scene bruker en begravelsesprosesjon av båter for å uttrykke karakterenes sorg. Også her lyder gjenklangen av de greske tragediene til gagns. Det går i tillegg gjetord om hvordan den greske mesteren oversvømmet en hel gresk dal for å kunne spille inn en scene i filmen. Dette sier noe om hvilken betydning Angelopoulos har i sitt hjemland, og hvor langt han er villig til å gå for sin kunst.
(Omtale fra Bergen filmklubb)