Distant Voices Still Lives

Distant Voices Still Lives

Storbritannia 1988
Regi: Terence Davies
Med Feda Dowie, Pete Postlethwaite, Angela Walsh, Dean Williams, Lorraine Ashbourne
Manus Terence Davies
Foto William Diver, Patrick Duval
85 min 35mm

Distant Voices, Still Lives er en film som ligger i bakhodet lenge etter at du har sett den. Det hele er fragmentert og episodisk, men ting som ikke synes klart i første omgang faller på plass – kanskje uten at man bevisst tenker over filmen. Den bare er der, og den nekter å gi slipp.

Terence Davies fester sine familieminner fra 40- og 50- tallet til lerretet, og skaper et lite mesterverk i prosessen. Han benytter seg av et nakent og sobert bildespråk, som på en gang er neorealisme, kitchen sink og stilisert hyperrealisme. Byen er grå, klærne er grå, ansktene er grå. En fæl og brutal fyr hersker med hard hånd over kone og tre barn.

Filmmusikk er som regel musikk som understøtter bildene og stemninga de ulike stedene i en film. Davies’ musikkbruk er annerledes; han bruker populære sanger, de fleste av ganske lystig karakter, fra tida historien utspiller seg i, både på lydsporet og framført av karakterene i filmen – som allsang på puben vel å merke, ikke som sangnumre a la musicals! Den kontrapunktiske effekten av musikken sammen med bildene historien er voldsom, og gir filmen flere nye dimensjoner.

Terence Davies ble født i Liverpool i 1945 og har så langt regissert fire spillefilmer. Distant Voices, Still Lives og The Long Day Closes (1992) er begge basert på Davies’ egen oppvekst, mens Neonbibelen (1995) og den kjølige Gledens hus (2000) bygger på romaner av henholdsvis John Kennedy Toole og Edith Wharton. For de som kjenner de nyeste filmene vil Distant Voices, Still Lives kanskje vise at Davies er aller best på hjemmebane.

sis
Trondheim filmklubb