Drowning by Numbers

Drowning by Numbers

Storbritannia 1988
Regi: Peter Greenaway
Foto Sacha Vierny
Musikk Michael Nyman
Med Bernard Hill, Joan Plowright, Juliet Stevenson, Joely Richardson, Jason Edwards
119min 35mm

Dette er en numerisk film med mange vinkler, kroker og etasjer. Det er også en våt film. Vannet er følelsenes element, åsted for mord og elskov – og absurde forklaringer: «I did not kill him», sier Cissie. «He drowned», og hun legger til, som for å unnskylde seg: «I drowned him.» Ingenting er vanntett. «It seeps its way to the dialogue, whenever it can.» sier Greenaway om vannet. Det er umulig å få et fullstendig overblikk, med mindre man er i stand til å følge med i de underlige mordhistoriene, tolke de psykoanalytiske undertonene i forholdet mellom Madgett og de tre Cissiene, lete etter tallene fra 1 – 100, sitater fra kunsthistorien, og se hele filmen som en svart komedie, et magisk eventyr, et labyrintisk spill, kulturkritikk, henholdsvis hyllest til engelske landskapmalere og andre malere og arkitekter – samtidig!

Kort om handlingen: Tre kvinner (en kvinne i tre aldre?) alle ved navn Cissie Colpitt (culpritt = Synder, forbryter) drukner sine ektemenn på tre forskjellige måter, henholdsvis i badekaret etter en rangel, i sjøen etter en krangel og i svømmebassenget etter sterk påvirkning fra to andre. For å skjule mordene forfører de alle tilsynsmannen Madgett (magic, eller maggot = mark, larve), som har et godt øye til både moren, datteren og niesen.

Madgetts sønn Smut (smart) har, i likhet med Greenaway selv, en sterk forkjærlighet for spill og leker. Han samler på alt mulig, fra insekter til «violent deaths», som han feirer med fyrverkeri. Men som den lekens mester han er, må han til slutt ta sit eget liv, for å fullbyrde det spillet han har satt i gang (som vi også ser i Zoo…). Smut må være sin egen dommer når vi har talt til 100 og leken er slutt. Men tar den noen gang slutt? Det som i virkeligheten står på spill, er nettopp ritualene, gjentakelsene og tallrekkenes evne til å ordne en ukjent og skremmende virkelighet.

Greenaway skaper en spillets verden der motsetningene mellom form og innhold opphører fordi både form og innhold er underkastet spillets regler. Komposisjonen er tett av varme bilder; symmetriske i strukturen, men kaotiske i uttrykket. Filmen spruter av frodig livsutfoldelse, vann og fyrverkeri uten at det blir masete – en viss dovenskap preger stilen. Vann og drukning er hva denne filmen dreier seg om å drukne i ekteskapet, i familien, i kjønns-livet, å drukne hverandre og seg selv litt hver dag, og noen ganger veldig fort. Det Greenaway faktisk gjør, er å drukne seg i spillet, på en leken og ubesværet måte.

[Lise Hovik]
Cinemateket i Trondheim