The Exterminating Angel

The Exterminating Angel

Mexico, 1962
Regi Luis Buñuel
95 minutter, 35 mm, s/hv, eng. tekst, drama

NB: slitt kopi

I de borgerlige konvensjonenes vold

Denne absurde og svarte komedien, som bygger løselig på det upubliserte skuespillet, Los naufragos av Jose Bergamin, åpner med noen middagsgjesters ankomst til et elegant selskapslokale. Gjestene består av selvbevisste representanter for den franske middelklassen, som etter timesvis med drepende kjedelig konversasjon, oppdager til sin forferdelse at det er fysisk umulig for dem å komme seg ut av middagslokalet. De må tilbringe flere dager sammen i det lukkede rommet uten mat og drikke, og snart inntreffer det første dødsfallet. Verden utenfor makter av en eller annen årsak ikke å trenge inn i rommet, og det innføres karantene rundt bygningen. Middagsgjestenes dannede konversasjonen avløses snart av fiendtlige utfall dem imellom, og de begynner å fortelle hverandre hva de egentlig mener. Enkelte forsøker å mane til rasjonell problemløsning, men etter hvert tar volden over som konfliktløser når hysteriet inntreffer.

Som i så mange av Buñuels øvrige filmer, spesielt Borgerskapets diskrete sjarm, er det borgerskapets selvtilfredshet som her får gjennomgå i en av den spanske regissørens mest bisarre filmer. Buñuel har en åpenbar glede av å harselere med de oppblåste middagsgjestene, og forvandler dem fra å være selvbevisste fanebærere av borgerskapets verdier, til de skitne, illeluktende menneskene de selv så sterkt forrakter. De direkte og brutale utfallene dem imellom virker forfriskende etter den statiske innledningen, og de framstår plutselig som mer humane med sin «udannede» og lite borgelige framferd.

Morderengelen kan både ses på som sosial satire og en surrealistisk film som følger drømmenes logikk. Det symbolmettede billedspråket er ikke alltid tydelig, til det har det for mange tvetydige betydninger, men det har en udiskutabel sjokk-effekt. Buñuel går bevisst etter det groteske i det alltid tilstedeværende avviket mellom det karakterene sier og gjør, og viser oss menneskelig «sivilisert» dårskap i sin utilslørte form.

kl – Cinemateket 1996