Gjøglernes aften

Gjøglernes aften

Sverige, 1953
Originaltittel: Gycklarnas afton
Regi: Ingmar Bergman
Skuespillere: Åke Grönberg, Harriet Andersson, Hasse Ekman
Spilletid: 1t 33m (93 minutter)
Svensk tale, engelsk tekst
Aldersgrense 15 år
Format: DCP, Bluray
Priskategori: se her

Ingmar Bergmans første mesterverk, en film om seksuelt begjær og ydmykelse.

Ved siden av at Ingmar Bergman trekker store veksler på en av sine favorittfilmer, Victor Sjöströms He – Who Get’s Slapped, har han tydelig latt seg inspirere av tjuetallets tyske ekspresjonisme i dette mørke og barokke, men vakre trekantdramaet. Handlingen er lagt til et sirkusmiljø ved århundreskiftet, hvor vi møter sirkusdirektøren, hans elskerinne og hennes sleske kavaler. En briljant studie i seksuelt begjær, svik, ydmykelse, frustrasjoner og nederlag, og en nådeløs dissekering av forholdet mellom mann og kvinne. Gjøglernes aften regnes som den første virkelig store Bergman-filmen, og filmen som innledet det særdeles fruktbare samarbeidet mellom Bergman og Sven Nykvist.

Gycklarnas afton är relativt uppriktig och skamlöst personlig. Albert Johansson, cirkus­di­rektören, älskar Anne och sitt förvirrade cir­kusliv. Ändå dras han till den små­borgerliga trygg­he­ten hos den övergivna hustrun. Han är kort sagt ett tumult av känslor på två ben.
– Ingmar Bergman

Cinema is the conspicuous representation of still waters. It reconciles fire and ice. Purity and indecency. I am twelve years old; I am a terribly well-behaved little girl and a rebellious adolescent. I would call these Bergman women “serpentine” for a long time. They reconcile belonging to a rigidly puritanical world, in which they are looked on as proud icons, with the duplicitous knowledge that they are the absolute opposite. I understand this immediately: for me it is the incarnate superiority of cinematic storytelling, its modernity in contrast to literature. Bergman does not disrupt appearances: he carves into them, invents the abyss for them. It is the Mona Lisa smile. The enigma that reveals a complicity that is shameful but that those who know recognize.
Catherine Breillat (regissør av Romance, Anatomie de l’enfer)

Omtale: Cinemateket i Oslo