Idyll

Idyll

Regi og manus: Therese Jacobsen
Med: H. Jacobsson, E. Fidjestøl
Prod: Apecosmonautene 2005
35 mm, 13 min

 

I et stort, gammelt hus har den unge kvinnen Agnes dekket på til to ved middagsbordet, og går omkring fra rom til rom og venter på den som skal komme. Fragmenter av minner fra en lys
sommerdag trenger seg plutselig på, minner om en ung mann og en ung kvinne på
bryllupsreise. Det er sommer, det er finvær, de er forelsket og de suser av sted
i en bil langs svingete fjellveier. Under en liten rast skriver hun – Agnes –
postkort og forteller om hvor lykkelig hun er, så lykkelig at hun skulle ønske
tiden bare kunne stanse. Ønsket blir plutselig – men også tragisk – til
virkelighet, i det hun kjører bilen deres utfor et stup. Fragment for fragment
setter minnene fra denne turen sitt preg på stemningen i huset hun befinner seg
i, tingene rundt henne varsler nå om ulykke og død.

I Therese Jacobsens siste film forflyttes vi fram og tilbake i et subjektivt minnefelt
bestående av symboltunge tablåer i ulike tidslag. Hver detalj er betydningsfull,
hver og en av dem er et tegn. Vi forstår at det finnes et nå og et da i
historien som fortelles, men nyanser av disse to tidene gjør framstillingen
sammensatt. ”Idyll” er estetisk sett en vakker film. De vakre tablåene
har riktig nok alle sammen en urovekkende side, og til tider tangerer de også
det groteske. Dette gjelder blant annet filmens åpningssekvens, der vi ser et
forlatt middagsbord med markspist mat og bloddråper spredt utover, før vi får et
kort glimt av bena til en kvinne som ligger på gulvet. Denne scenen, som jeg
synes jeg kan spore en inspirasjon fra fotografen Cindy Sherman og hennes
Disaster-serie fra slutten av 1980-tallet i, setter stemningen som varer filmen
igjennom.

(omtale fra Z 2005)