Kampf um Norwegen

Kampf um Norwegen

Tyskland, 1940
Regi: Martin Rikli og Dr. Werner Buhn
digital/dcp, norske undertekster, s/hv, 1 t 20 min.

Unik tysk dokumentarfilm fra 1940 om felttoget i Norge. Filmhistorikere har regnet filmen som tapt, inntil den ble funnet og kjøpt på nettauksjon av Jostein Saakvitne i 2005. Dokumentarfilmen Kampf um Norwegen forteller om invasjonen av Norge og Danmark fra tyskernes perspektiv. Den 80 minutter lange filmen gir en kronologisk framstilling av begivenhetene før, under og etter 9. april 1940, med kapitulasjonen i Narvik 10. juni som det dramatiske klimaks. Ved hjelp av kart, animasjoner, spektakulære filmklipp av kamphandlinger – både autentiske og rekonstruerte – gir filmen en unik tilgang til tyskernes begrunnelse for «Operasjon Weserübung», kodenavnet for invasjonen av Norge, den militære strategien til invasjonsstyrkene, kampene og motstanden de møtte fra norske og allierte styrker. Helt sentralt i filmen er de tyske troppenes heroiske innsats mot tallmessig overlegne forsvarstropper og ugjestmild norsk natur.Her er norske soldater fienden og tyskerne heltene.

Kampf um Norwegen er en påkostet tysk propagandafilm beregnet på det tyske kinopublikum. Filmen skulle overbevise tyskerne om hvorfor en invasjon av Norge og Danmark var nødvendig, og slik bidra til å styrke oppslutningen om felttoget mot nord, men også befeste forestillingen om England som Tysklands fremste fiende. Invasjonen av Norge framstilles følgelig ikke som en kamp mot Norge, med nordmenn som fienden, men som et ledd i forsvaret av Norge mot engelsk imperialisme.

Mye er ukjent om filmens produksjonshistorie. Filmens regissør, Martin Rikli, fikk oppdraget om å lage en film om felttoget i Norge fra Wehrmachts overkommando. Rikli var en rutinert filmskaper. Han hadde mange års erfaring som fotograf, regissør av kulturfilmer (antropologisk dokumentarfilm), samt krigsreporter for tyske Wochenshau (ukentlig filmavis) i Kina og Afrika. Rikli vier filmen et kapittel i sin selvbiografi, men det meste er av anekdotisk karakter og lite etterrettelig. Der hevder han at han hadde om lag 40.000 meter med originalopptak fra hæren, marinen og luftforsvaret til disposisjon, som så skulle redigeres sammen til 80 minutter! Rikli var en del av et propagandakompani, «Propaganda-Staffel N» (N sto for Norwegen), på 74 offiserer, underoffiserer og mannskap som skulle formidle fra felttoget. Av disse var om lag 15 filmfotografer. Noe av filmmaterialet ble også brukt i den tyske filmavisen.

Filmen ble imidlertid aldri vist på tyske kinoer i 1940. Hvorfor er filmhistorikerne usikre på. Kanskje likte ikke propagandaminister Joseph Goebbels filmen? Kanskje ga den et for lite heroisk bilde av tyske soldater? Kanskje skyldes det rett og slett at nazistenes propagandaapparat prioriterte vestfronten etter invasjonen av Benelux-landene og Frankrike i mai 1940? Det ble laget tilsvarende filmer om felttoget i Polen og i Frankrike (Feldzog in Polen og Zieg im Westen), men til forskjell fra Kampf um Norwegen ble disse «blitskrig-dokumentarene» vist på kino. Mye bruk av kart og animasjon i sistnevnte – hele 24 minutter – gjør filmen noe mindre visuelt spektakulær enn Zieg im Westen. Ifølge den tyske filmhistorikeren Hans-Gunter Voigt kan dette ha medvirket til at den ble vurdert å ha for liten appell til det brede publikum.

Sett med nåtidens norske øyne har filmen utvilsomt spektakulære kvaliteter, med en rekke scener av båter, fly, bombing av Oscarsborg og Namsos, samt de nevnte rekonstruksjonene av tyske troppers framrykning og kamp. Filmen har originalskrevet musikk, som er nøye tilpasset handlingen i bildene med henblikk på å vekke de ønskede følelsene i publikum. Men den framstår samtidig som overraskende saklig i sin fortellemåte og etterrettelig med hensyn til detaljer om begivenhetene under invasjonen.

I et krigshistorisk perspektiv kan vi spørre om filmen forteller noe nytt om invasjonen og felttoget. Gir filmen ny kunnskap om 9. april og de påfølgende begivenhetene? Siden dette er en propagandafilm, må vi naturligvis være forsiktig med å tillegge den for stor verdi som historisk kilde. På den andre siden har filmen utvilsomt stor verdi nettopp som propagandafilm, som kilde til forståelse av hvordan det nazistiske regimet brukte propagandafilm til å forme den tyske opinionen gjennom å skape fiendebilder og ikke minst heroisere tyske soldaters heltemot og klokskap. Slik er filmen et bidrag til et mer helhetlig bilde av nazi-regimets propaganda generelt og bruk av dokumentarfilm spesielt.

Leif Ove Larsen/UiB (Fra Bergen filmklubbs program)