Kaptein Fracassas reise

Kaptein Fracassas reise

Italia 1990
Regi: Ettore Scola
Manus Ettore Scola og Furio Scarpelli, bygget på Théophile Gautiers roman «Le Capitaine Fracasse»
Foto Luciano Tovoli
Musikk Armando Trovaioli
Med Massimo Troisi, Ornella Muti, Vincent Perez, Emanuelle Béart
135 min 35 mm

En Commedia dell’arte-tropp sliter seg gjennom et tåkete middelalderlandskap på vei mot Paris. De blir overrasket av dårlig vær og søker ly i et slott. Her bor en gammel tjener sammen med sin unge Baron. Baronen har tydeligvis sett bedre dager og er i nesten like dårlig stand som den utsultede og fattige teatertroppen. Tjeneren ber de reisende om å ta med seg den unge Baronen, den siste av Siognacaristokratene, slik at han kan oppsøke kongen og gjøre krav på sin rette posisjon i samfunnet og motta privilegier. Teatertroppen sier ja til oppdraget, med tanke på å oppnå egne fordeler.

Menneskene vi treffer i filmen er sine egne rollefigurer. Alt er sant og alt er samtidig spill og roller. I det «sivile» liv er de alltid iført kostymer fra persongalleriet i Commedia dell’arte, som forteller hvilken rollefigur de er.

I troppen møter vi de vakre kvinnene Serafina og Isabella (meget godt spilt av Ornella Muti og Emmanuelle Beart) som raskt begynner å gjøre kur til den unge Baronen (Vincent Perez). Den gamle tropplederen er Matamoro Capitano (Jean Francois Perrier). Når gruppen forflytter seg fra sted til sted, går Matamoro etter vognen og bærer på tunge steiner for å gjøre en utmagret kropp enda tynnere. Dette er i følge han selv meget nødvendig, for jo tynnere han er jo mere ler publikum. I troppen finner vi også Pulcinella (en figur som er flott tolket av Massimo Troisi). Det er han som først og fremst har fått i oppdrag av den gamle tjeneren å ta vare på Baronen. Han setter seg som mål å bli den unge herrens tjener for alltid og gjør alt han kan for at Baronen skal te seg på adelig vis. Pulcinellas «elskerinne» er den varmblodige og viltre kvinnen Zerbina. Hun er den eneste av de unge kvinnene som lar den unge Baronen få være i fred og konsentrerer seg heller om sin Pulcinella og drømmen om å få lage mat på et skikkelig kjøkken. I det reisende følget møter vi også det eldre paret Tiranno og Madame, samt den forfengelige Leandro. Disse tre er litt mer anonyme som personer i filmen, men likevel en viktig del av troppen. Leandro, som på scenen spiller helt og førsteelsker, har få av disse trekkene i sin hverdag. Han lar kvinnene være i fred og er på ingen måte innblandet i det kjærlighetsdramaet som etter hvert utvikler seg.

Historien er lagt til 1600-tallet hvor det var vanlig at italienske tropper beveget seg mot Frankrike. På slutten av filmen har Baronen tatt frem pennen og skrevet sitt første teaterstykke. Scola lar ikke dette skje uten grunn, tekst-teateret var på mange måter en avslutning for den tradisjonelle Commedia dell’arte formen, som da mistet mye av sitt publikum. Filmen kan beskrives med mange lovord, men først og fremst er den en kjærlighetserklæring til en unik teatertradisjon fra regissørens eget hjemland.

Kristin Jørgensen
Cinemateket i Trondheim