La Dolce Vita

La Dolce Vita

Italia/Frankrike 1960
Original tittel: La Dolce Vita
Regi: Federico Fellini
Med: Marcello Mastroianni, Anita Ekberg, Anouk Aimée, Alain Cuny
Språk: Italiensk, norsk tekst
Lengde: 2 t. 52 min.
Format: DCP Obs! egne satser gjelder (Another World Entertainment)

Med La Dolce Vita brøt Fellini med serien av filmer om skikkelser i samfunnets utkant, og skapte i stedet en film med Romas «vakre rike» og skandalepresse i hovedrollene; satiren over det moderne samfunn og «Det Søte Liv». – Jeg ville ta temperaturen på et sykt samfunn, uttalte Fellini selv om filmen.Vi møter 50-tallets dekadente romerske kafé og sosietetsliv; med dets filmstjerner, intellektuelle, skandalepresse, millionærer, horer og aristokrater. Filmens hovedperson, journalisten Marcello (Marcello Mastroianni) har ambisjoner om å være en seriøs skribent, men livnærer seg ved å dekke celebriteter og sensasjonsstoff for tabloidpressen. Han dras mot ulike miljøer; mot den intellektuelle Steiner og kretsen rundt ham; mot den vakre, aristokratiske Maddalena og hennes sofistikerte venner; mot jet-set tilværelsen – og samtidig mot en slags naiv tilstand av uskyld han forlengst har mistet. Gjennom Marcello føres vi med på en vandring gjennom «Det Søte Liv», som skulle det være en nedstigning til Dantes Inferno. Vi ser et samfunn uten sjel og egenart, der alle forsøk på å gi tilværelsen mening synes utilstrekkelige. «Det Søte Liv» framstilles så vi frastøtes – likevel unngår vi ikke å fascineres.

En viktig del av «Det Søte Liv» er pressen, som skaper denne myten om til virkelighet for sine lesere. Journalister og fotografer er en like stor del av Fellinis satire som de menneskene og de handlingene de dekker. Vi ser verden gjennom tabloidpressens absurde realisme. Arrangerte situasjoner blir representert som ekte, mens menneskelig tragedie blir redusert til klisjéer.

La Dolce Vita er mer å regne som en freske enn en historie i tradisjonell forstand. Den er Fellinis overveldende portrett av, og angrep på, vårt materialistiske samfunns narcissisme, selviscenesettelse, meningsløshet – og uendelige tomhet.

Omtale: Trondheim filmklubb