Manhattan

Manhattan

USA, 1979
Regi: Woody Allen.
Manus: Woody Allen og Marshall Brickman.
Foto: Gordon Willis.
Musikk: George Gershwin.
Med: Woody Allen, Diane Keaton, Mariel Hemingway, Michael Murpy, Meryl Streep m.fl. Engelsk tale, utekstet.
35mm og Blu-ray, s/hv, 1 t 36 min.

Isaac Davis er en 42 år gammel fjernsynsforfatter og heltidsnevrotiker (eller «Woody Allen», som det også heter), som dater en 17 år gammel jente og drømmer om å skrive den Store Amerikanske Romanen. Han sliter med troen på kjærligheten, en problematisk eks-kone og sin gifte venns irriterende elskerinne.

Få filmskapere har i like stor grad som Woody Allen basert sitt arbeid rundt ett bestemt geografisk sted, og hans visjon av New York har vært sentral i å forme den kollektive forestillingen om byen – i Norge, i Europa, i verden. Woody Allen er synonymt med New York, og ingen av filmene hans er mer New York enn Manhattan. Filmen er en skamløs hyllest til regissørens hjemby, og dersom du ikke har et romantisk forhold til «the greatest city in the world» fra før av, er det gode sjanser for at du har det når rulleteksten er ferdig.

Dersom det hersker en viss uenighet om hvorvidt Manhattan er Woody Allens beste film, er det liten tvil om at filmen er høydepunktet i Gordon Willis’ karriere. Willis fotograferte flere av Woodys beste og mest anerkjente filmer som Annie Hall (1977), Broadway Danny Rose (1984) og Kairos røde rose (1985), og er i stor grad ansvarlig for å etablere den visuelle stilen som siden har blitt regissørens varemerke. Det ti år lange samarbeidet resulterte dessuten i visuelt imponerende filmer som Stardust Memories (1980) og Zelig (1983), og Willis har også filmer som gudfaren-trilogien og Alle presidentens menn (1976) på merittlisten.

Manhattan forener Willis’ utsøkte sans for komposisjon, lyssetting og bruk av negativt rom med Woodys karakteristiske blanding av avvæpnende humor og dyp menneskelig innsikt. Resultatet er en enestående subtil og majestetisk dissekering av den romantiske kjærlighetens vekstvilkår i det bemidlede lag av befolkningen, og åpningssekvensen med tablåer av Manhattan akkompagnert av George Gerswins musikk er i seg selv et høydepunkt av filmhistoriske dimensjoner.

Woody Allens største styrke har alltid vært at han tar middelklassen – kunsthistoriens mest latterliggjorte og fornedrede samfunnsgruppe – på alvor. I en tid og et land hvor stadig flere må innrømme sin tilhørighet i denne store, uformelige menneskemassen, er det på høy tid at Woody blir omfavnet som den middelklassens mester han alltid har vært.

Aksel Kielland – Bergen filmklubb