Nosferatu, Phantom der Nacht

Nosferatu, Phantom der Nacht

Prod.: Tyskland/Frankrike 1979
Regi og manus: Werner Herzog
Foto: Jörg Schmidt-Reitwein
Musikk: Popol Vuh
Medv: Klaus Kinski, Isabelle Adjani, Bruno Ganz, Walter Ladengast
Teknisk: 107 min., dcp, farger. Tysk versjon/Engelske undertekster (Europe’s finest)

(rettigheter under klarering)

Dersom noen synes at det er forvirrende med to tyske vampyrfilmer med samme tittel, så har det en enkel forklaring. Werner Herzog er en stor beundrer av Murnaus Nosferatu, ein Symphonie des Grauensfra 1922, som han ved flere anledninger har utropt til den beste tyske film gjennom tidene. Da han fikk muligheten til å gjøre en ny versjon ved hjelp av penger fra Gaumont, lot han naturligvis ikke den sjansen gå fra seg. Han har valgt å legge seg svært nær opp i mot originalen, slik at for den som kjenner historien, blir det interessante hva han gjør anderledes og hva han legger til. Gjennom en rekke små hint gir Hertzog en ny bunn til Murnaus historie (som på sin side ble «hentet» fra Bram Stoker uten rettigheter). Det Herzog prøver på, og langt på vei lykkes med, er å sette fantasien/kreativiteten og den rasjonelle tanke opp mot hverandre. Når Jonathan Harker spør vertshuseieren om veien til Nosferatus slott, svarer han «Noen slik plass eksisterer ikke», og på avstand ser det ut som en hvilken som helst ruin. Men når Harker kommer til slottet finner han et fullt inntakt slott hvor han automatisk finner veien til sitt rom. Er det forutbestemt at Harker skal komme dit, har han vært der før, eller eksisterer det bare i Harkers sinn?

Slik som i Murnaus film kommer Nosferatu til Harkers hjemby på jagt etter Lucy, Harkers forlovede. Filmens eneste person som inngir godhet og håp. Der de andre tyr til svik og flukt, tar Lucy åpent imot djevelen og ofrer seg for fellesskapet. Dialogen er Herzogs egen, naturlig nok siden originalen var stum, og mange av sporene til en ny mening finnes i de sparsomme replikkene. Karakteren til Lucy kan oppsummeres i hennes egne ord «Faith is the amazing faculty of man which enables him to believe those things which he knows to be untrue.»

Herzog benytter også muligheten til å trekke paralleller til en annen periode i tysk historie, en periode som Murnau bare hadde kunnet forutse i sine dystreste øyeblikk; det tredje riket. Både Harker (svært nær navnet på en ledende figur fra denne tiden) sin glidning inn i vampyr-rollen og hans posisjon som arvtager etter Nosferatu leder tankene inn på dette. Men det er når rottene slipper løs og bringer pesten/døden til Wismar(Weimar-republikken?) mens overtyren fra Wagners «Rheingold» spiller på lydsiden at koblingen blir svært klar.

krj/Trondheim filmklubb