Now  Voyager

Now Voyager

USA 1942
Regi: Irving Rapper
Manus: Casey Robinson, etter en roman av Olive Higgins Pouty
Musikk: Max Steiner
Med Bette Davis, Paul Henreid, Claude Rains, Gladys Cooper
35 mm, s/hv, utekstet, 1 t 53 min.

«why ask for the moon when we´ve got the stars»

Bette Davis kan kanskje beskrives som melodramaets ukronede dronning, både på lerret og i eget liv. I denne filmen ser vi henne i en av hennes mest minneverdige roller. Hun spiller Charlotte Vale, den stygge datteren moren aldri ville ha, og som blir behandlet deretter. Etter et nervøst sammenbrudd, og en solid dose psykoanalytisk behandling, blomstrer hun imidlertid opp. Mystisk nok lærer hun også å kle seg spektakulært, og bruke riktig sminke. På et cruise forelsker hun seg i Jerry Durrance (spilt av Paul Henreid, best kjent fra Casablanca). Kjærligheten er gjensidig, men han er dessverre gift og har barn, og fast bestemt på å bli i sitt ulykkelige ekteskap. Så Charlotte må vende tilbake til livet med sin dominerende mor, og ta opp kampen for å skape seg et eget liv på disse premissene.

En av de klassiske tårepersene, og et godt eksempel på de såkalte «women’s films» fra denne tiden. I sin behandling både av utroskap og kvinneidealer er den imidlertid mer interessant enn gjennomsnittet av disse filmene. Om Davis på slutten av filmen går inn i melodramaets tradisjonelle kvinnelige «offer»-rolle, eller skaper seg et uortodokst og ukonvensjonelt selvstendig liv, er åpent for debatt.

Med Max Steiners Oscar-belønnede musikk som emosjonell forsterker, kunne denne filmen ikke bli sett av 1940-tallets publikummere uten en stor ladning lommetørklær.

Filmen er ellers kjent for sin klassiske siste replikk, og heltens spesielle måte å gi sin elskede fyr på. Ingen film anbefalt av Statens tobakksskaderåd for å si det sånn!

NFK