Performance

Performance

Regi: Donald Cammell og Nicolas Roeg
Storbritannia 1970
Manus: Donald Cammell
Foto: Nicolas Roeg
Musikk: Jack Nitzsche
Med: James Fox, Mick Jagger, Anita Pallenberg, Michele Breton, Ann Sidney
105 min, uteksta | 35 mm, DVD

This film is about madness. And sanity. Fantasy. And reality. Death. And life. Vice. And versa.

London-gangsteren Chas er en «performer» som opptrer som torpedo på vegne av sin mafiasjef. Chas er denne sjefens favoritt, kald, brutal og påtatt macho som han er. Men når han dreper en annen gangster mot sjefens ordre blir han nødt til å flykte for å holde seg i live.

Han ender opp i huset til Turner og hans to kvinnelige partnere, i et bohemstrøk i Notting Hill. Turner er en utbrent, isolert og blakk rockestjerne som lar Chas bli i huset, selv om han vet nøyaktig hvilken type han har med å gjøre. Kollisjonen mellom personligheter er fundamental, men etterhvert begynner Turner og Chas å bli to sider av en felles, kompleks personlighet. Chas representerer naturligvis det maskuline og voldelige, mens Turner er femininiteten. Spillet mellom de to er dypt seksualisert og ikke minst drevet av utstrakt bruk av narkotika. Chas’ identitet viskes gradvis ut idet filmen nærmer seg en brutal utgang som Turner kanskje har forutsett – og ønsket velkommen – hele veien.

Performance er definitivt sex and drugs and rock ‘n roll, med det er ingen syrefilm a la Cormans The Trip. Ei heller lar den rockeikonet få en slik altoppslukende plass som tilfellet er i Richard Lesters Beatles-filmer eller Pennebakers Don’t Look Back. Mick Jaggers framstilling av Turner er full av ubehag og usikkerhet, og karakteren framstår like desillusjonert som Jagger selv gjorde etter Altamont i 1969, jamfør Maysles-brødrenes Gimme Shelter (1970). Performance er full av speilbilder og doble betydninger, og skillet mellom rollefigur og skuespiller kan synes uklart, ikke bare i Jaggers tilfelle, men klarest der, i hans ustabile og androgyne framtoning.

Performance er en fantastisk film, ytterst kompleks og lagdelt, med en fragmentert struktur som gjør det vanskelig å finne en konstant rytme – det er med andre ord ingen lett film å se. Steder, rom og identiteter er uklart definert og tidsplan overlappende. Direkte påvirket av Jorge Luis Borges fortelles en elliptisk historie ved hjelp av et radikalt formspråk – en Kenneth Anger-film produsert av Warner Brothers, eller en gangsterfilm malt av Francis Bacon.

(omtale fra cinemateket i Trondheim 2006)

Filmklubbforbundet har også Nicolas Roeg filmene: Avdøde advarer (Don’t Look Now, 1973) og Heksene (The Witches, 1989)