Return of the Living Dead III

Return of the Living Dead III

USA 1993
Regi Brian Yuzna,
farger, 97 min., utekstet

35mm

Det starter så fint, så fint. Et nyforelska tenåringspar, Curt og Julie, det er begynnelsen av 90-tallet, like før grunge-bølgen slo til og vasket bort alle spor av spandex-rock. Så duoen er preget av tiden, litt puddel-metall, tipper de hører på Warrant, Stryper, Bon Jovi, Ugly Kid Joe. Og deres kjærlighet til hverandre er stor, de vet at de vil gå sammen i døden og greier, dette skal ingen ende ta. Og det gjør det forsåvidt ikke heller. Det kan Curt takke faren han har bygget opp så mye pubertalt raseri overfor. Far jobber nemlig i et topphemmelig militært senter som driver med drøye biologiske forsøk. De lager bio-soldater av zombier.

Vel, etter en krangel med vriompeis-pappa, drar paret ut for å kjøre av seg frustrasjonen med den topptrimmede mopeden. Det blir erotikk i farta, og Julie fyker over styret og knekker nakken mot en lyktestolpe. Curt blir mildt sagt frustert over dette, mens han på sine knær roper mot himmelen WHY?! WHY?! YOU SAID YOU’D NEVER LEAVE ME!!!

Vel, vel, et stjålet nøkkelkort til det topphemmelige militærsenteret senere, og Curt har ei foxy rype som er på vei hodestups inn i rigor mortis og påfølgende forråtnelse. Men kjærleiken hun har for Curt er så sterk, gitt, at hun klarer å stagge sulten for fersk menneskehjerne rundt Curt ved å bedrive ekstrem piercing på seg selv. Det blir som å fike til seg selv for å holde seg våken, det funker, litt. Men hun rekker å ete en del andre folks hjernebark, og etter hvert blir det folksomt. Julie er ei sterk dame, det må jeg si, spesielt når hun røsker hodet inkludert ryggrad ut fra han svære latinogangsteren og bruker det som slegge. Det imponerer sterkt, dog, at det ellers så hule ordtaket «ekte kjærlighet dør aldri», faktisk holder stikk.

Regissør Brian Yuzna har mange skit-filmer på samvittigheten, men all respekt for denne, samt ReAnimator 1&2.

Gøran Karlsvik
FilmMagasinet