Rubin and Ed

Rubin and Ed

USA 1991
Regi: og manus Trent Harris
Foto: Bryan Duggan
Musikk: Fredric Myron
Med Crispin Glover, Howard Hessemann, Karen Black, Michael Green
82 min. 35mm, utekstet

Et par livstruende platåsko, en ultradøll tupé, en gul gummimus og en dypfryst, skjeløyd pusekatt som heter Simon, for ikke å snakke om «The Echo People».  Sjelden har vel Filmklubbforbundet tatt inn en film som lukter så sterkt av kult som denne elleville og absurde komedien om Rubin og Ed. Og ikke nok med det; Filmen er ALDRI lansert på kino – noe sted! Gudene må hvite hvorfor?

Rubin (Crispin Glover), en mildt sagt eksentrisk, stripete høyvannsbukse- og platåskobekledd ung mann, får beskjed av sin strenge mor om å gå ut å finne seg en kamerat hvis han i fremtiden skal få lov til å danse med sin knallgule gummimus, akkompagnert av Gustav Mahler. Slik møter han den teite og totalt mislykkede selgeren Ed. Ed jobber for ultrasleipe Mr. Busta og hans personlighetsutviklende organisasjon – PPR (Power Thru Positive Realestate), hvor han forsøker å verve deltakere. Sammen legger de ut på en ekspedisjon dypt inn i den ubarmhjertige ørkenen i Sør-Utah for å begrave den skjeløyde, kjølebagoppbevarte katten Simon, Rubins aller beste venn. Denne ørkenvandringen, akkompagnert av et uforglemmelig lydspor, bør gå inn i filmhistorien som en irettesettende overskrift til Paris, Texas.

Rubin & Ed er Crispin Glovers 12. spillefilm. Tidligere har vi sett ham i filmer som Racing with the Moon, Back to the Future (den nerdete faren til Hr. Fox), og ikke minst i River’s Edge, hvor han mesterlig tolker hovedrollen som den gærne Layne. Han har også en rolle som Andy Warhol i Oliver Stones film The Doors. Kanskje derfor synes han at «Andy Warhol sucks a big one» i Rubin & Ed. Crispins foreløpige siste rolle er som begravelsesagent i Lasse Hallstrøms kritikerroste Hva er det med Gilbert Grape.

Da Rubin & Ed ble vist på filmfestivalen i Seattle i 1991 skrev festivalsjef Darryl MacDonald bl. a: «. . . a rapturous audience response which at times threatened to tear the roof of the theatre. . . the most popular film at the festival on the basis of attendance. . . they have created a rarity: a truly eccentric comedy that has «hit» stamped all over it. »

Eller som filmredaktøren i Puls, Tommy Lørdahl, skrev etter visningen på den første Oslo Filmfestival i 1991: «Stemningen på Rockefeller var til tider hysterisk, og kultfilmelskere får bare håpe at det finnes en norsk importør som liker den, så flere kan få glede seg over galskapen. »

Vel, nå er den endelig her! Stell pent med deg selv, utsett din kropp og sjel for et filleristende, absurd angrep og gjenoppstå som. . . THE KING OF THE ECHO PEOPLE!!!!

 

(omtale fra Trondheim Filmklubb)