Singin’ in the Rain (1952)

Filmelskere burde vite at Singin’ In The Rain er en av de beste filmene om film som noen gang er laget. Og det er slik jeg først og fremst husker den. Ikke bare gjør regissørene Gene Kelly og Stanley Donen en oppfinnsom bruk av farger, lyssetting, klipping, lyd, kamerabevegelser og spesialeffekter for å gi danse- og sangnumrene et ekstra løft – men i Adolph Green og Betty Comdens manus ligger mangt et gullkorn i framstillingen av en av de mest kritiske fasene i filmindustriens historie: Overgangen fra stum- til lydfilm.

Vi møter kompisene Don (Gene Kelly) og Cosmo (Donald O’Connor) foran premieren på deres nye film. Cosmo er musikeren som lever i skyggen av stjernen Don, som sammen med primadonnaen Lina Lamont utgjør et av datidens største filmstjernepar. Men nå står en ny æra for døra; lyden, musikken og stemmen skal inn i filmen! Don har sin bakgrunn som sanger og Cosmo blir låtskriver og komponist. Problemet er bare at den store primadonna Lina Lamont har en forferdelig pipende stemme! Og det er paret Don og Lina publikum vil ha.

Dermed er anslaget gitt for en film som ikke bare portretterer denne omveltende perioden med stor kjærlighet, men som også med skarpt vidd karrikerer mange av bransjens aktører; tøffe regissører som anser filmsettet å være en slagmark, koketterende skuespillere som vet hvor viktig «image» er for deres potensielle stjernestatus, hjernedøde sladrespaltister, pompøse diksjonseksperter med intensjoner om å tjene seg søkkrike på lydfilmens ankomst, naive pikebarn med seriøse ambisjoner som gjerne hopper ut av kjempebløtkaker for å bli en del av show biz, forvirrede produsenter og overstimulerte stjerner som tror på sine egne presseagenter. Og i tillegg kommer selvsagt kjærlighten med stor k inn fra sidelinjen i form av en ung, jordnær kvinne (Debbie Reynolds) med både talent og bein i nesen som en utfordrer til primadonnaen. Tilsammen gjør dette Singin’ In The Rain til en sprudlende romantisk komedie med filmindustrien som både kulisse og slagmark.

Spørsmålet er om ikke dette overflødighetshornet av en optimistisk 50-talls film er den filmen som best speiler filmen som populært massemedium. Velkommen til et møte med et av Hollywoods aller fineste øyeblikk!

Cinemateket i Trondheim/Yngve Sæther/red