The End of Violence

The End of Violence

USA 1997
Regi: Wim Wenders
Manus Nicholas Klein og Wim Wenders
Foto Robby Müller
Musikk Ry Cooder
Med Bill Pullman, Andie MacDowell, Gabriel Byrne, Pruitt Taylor Vince, Richard Cummings, Udo Kier, Samuel Fuller
120 min 35mm

Mike Max (Bill Pullman) er en meget suksessrik Hollywood-produsent, hvis varemerke er voldsomme og blodige thrillere som tiltrekker og forfører et stort publikum. Likevel, Mike er ingen annenrangs voldsspekulant. Hans filmer – blant dem The Seeds of Violence, som er under produksjon – er laget med en slik eleganse og overbevisning at han har tiltrukket seg store tilhengerskarer fra flere hold. Mike Max blir ansett som en produsent med kulturell innflytelse. Fra sin behagelige, tilbaketrukne og luksuriøse Malibu-residens ved Stillehavet, ser han gjennom dagens opptak på sin lille bærbare pc, mens han løser alle problemer pr mobiltelefon. Han er alle situasjoners herre.

En dag mottar han en e-mail fra Ray Bering (Gabriel Byrne), i forbindelse med et filmprosjekt han forbereder. E-mailen beskriver et hemmelig prosjekt Bering jobber med, der satelitter overvåker voldshandlinger i Los Angeles, med tanke på å redusere byens kriminalitet. Samme ettermiddag, da Mike er på en av sine sjeldne bybesøk, blir han forsøkt myrdet av to ukjente drapsmenn. Under mystiske omstendigheter blir drapsmennene skutt, og Mike klarer å slippe unna med livet i behold. Han skjønner at han er i livsfare, men vet ikke hvem han kan stole på. Inntil videre går han i dekning hos en fattig, farget familie i en av Los Angeles forsteder. I mellomtiden forsøker alle å få tak i ham, hans filmselskap, hans kone og andre han ikke vet hvem er…

The End of Violence utvikler seg til et tett drama og en spennende kriminalfilm med klare moralske undertoner. Det er en spennende meditasjon over voldens årsaker og virkninger, og kommenterer bruk og misbruk av vold i både kunsten og det virkelige liv. Rammehistorien, der et tilfeldig registrert videoopptak avdekker et dystert plot, minner mye om Michelangelo Antonionis banebrytende Blow-Up. Som i Antonionis film, er karakterene så opptatt med å registrere og tolke virkelighten at de har mistet egenskapen til å delta. Og som Antonioni, benytter Wenders sitt premiss som en potent metafor for kunsten/vitenskapens rolle i samtiden, og stiller spørsmålet om kunstneren/ vitenskapsmannen kun reflekterer sin samtid, eller om han/hun også påvirker den virkeligheten vi lever i.