Yi Yi – familiedrømmer

Yi Yi – familiedrømmer

Yi yi
Taiwan, Japan 2000

Regi: Edward Yang
Skuespillere: Nien-Jen Wu, Elaine Jin, Issei Ogata
Språk: mandarin, min nan, hokkien, engelsk, japansk
173 min. 35mm

En vakker og medrivende familiekrønike fra Tapei. Den gamle bestemoren kommer på sykehus, en slektning skal gifte seg, faren i familien er i ferd med å gå konkurs og den yngste sønnen forsvinner.

NJ Jian, hans kone Min-Min, deres datter Ting-Ting og sønnen Yang-Yang utgjør en typisk middelklassefamilie i Taiwan. De deler sin leilighet i Taipei med Min-Mins gamle mor. Ting begynner å gå galt for Jian-familien den dagen Min-Mins bror, A-Di gifter seg med Xiao-Yan.

Et stygt mord blir begått i oppgangen der familien Jian bor. En ung mann gir etter for følelsen av at livet er gjennomgripende urettferdig og brutalt, og begår en kriminell handling. I mellomtiden drar NJ til Tokyo for å skaffe en ny partner til firmaet – og for i hemmelighet å møte Sherry.

Midt i alle deres problemer må de lære seg hvor dyrebart livet er, at det alltid må hylles, uansett situasjon…

Under studiene ble Edward Yang (f.1947) kjent som tegneserieforfatter og karikaturtegner. Han arbeidet med datafag i USA og dro tilbake til Taiwan i 1981, da han begynte å jobbe med film, først som manusforfatter og siden som regissør.

Yi Yi vant prisen for beste regi i Cannes 2000.

«Across the relatively short time span of a few weeks – and a gone-in-a-flash running time of three hours – Yi Yi anthologises both the events which define a family (a birth, a marriage, a death) and the psychological stresses which people face at various ages (courtship rituals, mid-life crises, coping with the failures of relatives and friends, regretting lost opportunities).

The Jian family at the centre of the film is absolutely a typical of Taiwan’s middle class and its ups and downs are observed with a sociologist’s precision, but nothing here is alien to other countries, culture or classes. This is a view of contemporary urban life as plausible and comprehensive as any cinema has to offer, its elements of soap opera and melodrama integrated as skilfully as its sense of the interconnectedness of things.

Yang knows better than to pile incident on incident to build complexity. The action is essentially simple; the density arises from the fact that at least two issues (often more) run through every scene.»
Sight and Sound, april, 2001