Zoo

Zoo

Storbritannia 1985
Regi: Peter Greenaway
Manus: Peter Greenaway
Foto: Sacha Vierny
Musikk: Michael Nyman
Med Andrea Ferreol, Brian Decon, Eric Decon, Frances Barber, Joss Ackland
115 min. 35mm

Dette er en råtten film. Men også en absurd og underholdende film. En metafysisk historie om liv og død. En besynderlig ulykke slår an tonen i filmen, og viser oss dermed veien inn i Peter Greenaways etterhvert så karakteristiske puslespillaktige og lett surrealistiske billedverden. En mørk og forblåst høstkveld langs Swan´s Way, like i nærheten av en zoologisk hage, kolliderer en hvit Ford Galaxi med en lavtflyvende svane. Bilen farer av veien og inn i en lyktestolpe. Bilføreren (Alba) overlever, men hennes to kvinnelige passasjerer mister livet.

Vi møter igjen deres to etterlatte ektemenn, tvillinger og zoologene Oswald og Oliver Deuce, på vei ut fra bisettelsen. De sørger og kan ikke akseptere deres ektefellers plutselige død. Men først og fremst er det tanken på at deres koner skal råtne bort som ryster dem. «I can´t stand the idea of her rotting away», utbryter den ene på vei hjem fra bisettelsen. Og de begynner og fundere på hvor lang tid forråtnelsesprossesen egentlig tar. Makabre og nitide eksperimenter tar til, og vi skjønner straks at dette ikke er en vanlig film om to sørgende ektemenn. De innleder begge et forhold til deres felles venn, Alba, som har kommet seg etter bilulykken. Alt mens de to brødrene går grundigere og grundigere til verks i sitt studie av livets utvikling, liv og død. De projiserer filmer av forråtnelse i hurtig film hjemme på veggen. De begynner med frukt, de fortsetter med reker, øgler, svaner, hunder, en zebra – og vi begynner å ane hvor det bærer hen.

Zoo er briljant fotografert og har en frapperende billedrikdom som fører oss inn i en labyrintisk symbolverden. Det er en film for hodet mer enn hjertet og magen – selv om de med sarte sinn med full rett vil kunne hevde at filmen har sin virkning for mageregionen også. Men som seg hør og bør en fullblods 80-tallsfilm, som dette vitterligen er, er det i utgangspunktet råtne og usmakelige svært så elegant og estetisk anrettet. Koblet med Greenaways svarte humor og stadige hang til antydninger og dobbeltbunner, gir det oss en film som kan stå som en sinnrik og tragikomisk påminnelse om livets forgjengelighet.

Yngve Sæther
Cinemateket i Trondheim