Originaltittel: 11’09»01
Regi: Samira Makhmalbaf, Claude Lelouch, Youssef Chahine, Danis Tanovic, Idrissa Ouedraogo, Ken Loach, Alejandro González Iñárritu, Amos Gitaï, Mira Nair, Sean Penn, Shohei Imamura
Skuespillere: Jerome Horry, Lionel Gael Folikoue, Kapil Bawa, Ahmed Seif Eldine, Alex Martial Traore, Ernest Borgnine, Maryam Karimi, Lionel Zizreel Guire, Tomer Russo, Mitsuko Baisho, Tatjana Sojic, Liron Levo, Akira Emoto, Dzana Pinjo, Vladimir Vega, Tomorowo Taguchi, Aleksandar Seksan, Keren Mor, Kumiko Aso, Emmanuelle Laborit, Rene Aime Bassinga, Tanvi Azmi, Tetsuro Tanba, Nour el-Cherif, Rodrigue Andre Idani, Taleb Adlah
Manus: Ken Loach, Daisuke Tengan, Samira Makhmalbaf, Vladimir Vega, Danis Tanovic, Sabrina Dhawan, Youssef Chahine, Marie-Jose Sanselme, Claude Lelouch, Alejandro Gonzàlez Inarritu, Pierre Uytterhoeven, Amos Gitai, Idrissa Ouédraogo, Sean Penn, Paul Laverty
Nasjonalitet: Frankrike
Produsent: Jean de Trégomain
Produksjonsselskap: Galatée Films – Studio Canal
Lengde: 2 t. 4 min.
Produksjonsår: 2002
Kinopremiere: 11.04.2003
Format: 35mm
At alle vet hva som skjedde i USA den 11. september 2001 er noe alle vet. Men vi vet det på forskjellige måter, i forskjellige sammenhenger, med forskjellige bakgrunner. Om det er noe sant i at denne begivenheten forandret verden, så blir vi nødt til å spørre oss selv – hvilken verden?
Det er noe med kraften i bildene fra denne hendelsen. I all sin grusomhet fremstår de siste bildene av Twin Towers – dette smekre monumentet av stålblå arkitektonisk triumf med de oransje, rykende banesårene – nesten som et absurdistisk kunstverk. En grotesk marerittversjon av David mot Goliat, Nemo mot Polyfemos, Spartacus mot Roma, Askeladden mot risen som ikke hadde noe hjerte på seg. I ett av Guds navn begås en emblematisk ugjerning som vekker den grenseløse vreden hos offeret som vil hevne seg i Guds navn, i et annet av Guds navn. Det er nesten ikke mulig å forholde seg til realitetene i en slik hendelse uten å ty til de helt store religiøse metaforene, eller motiver fra fantasi og eventyr.
Sjokkbølgene har langt fra gitt seg, de voldsomme følelsene vekkes igjen og igjen, og raseriet raser videre. Det kan se ut som om det er dårlige tider for refleksjoner. Jo mer vi får vite, jo mer fortoner ting seg som en gåte. Det uforståelige USA som har sponset Taliban, Osama bin Laden, Saddam Hussein og Khomeini etter tur; hylekoret av europeiske ledere som er like avhengige av den globale orden, men litt ivrigere etter å presentere verdige motiver; de store maskinene for menneskelig undertrykking som ruller og går under ulike faner og flagg; de ubegripelige martyrene som sprenger seg selv og andre i luften for at ting ikke skal være slik de er.
Denne kollektivfilmen har gitt 11 regissører fra forskjellige land og ulike kunstneriske retninger frie hender til å lage en filmatisk refleksjon over tragedien på Manhattan. De har fått full kunstnerisk frihet, og ikke visst noe om hva de andre deltakerne i prosjektet har valgt å gjøre. Den eneste begrensningen har vært at hver film skulle være på 11 minutter, 9 sekunder og 1 bilde – 11’09»01.
Fra det rent abstrakte og metafysisk filosoferende, til det bitte lille, nære, konsentrert poetiske; fra den melankolske bakevjen der krigens redsler herjet i en tidligere episode av verdensdramaet, til et lydløst oppgjør mellom elskende i attentatets nabolag; fra en kaotisk handlegate i en terrorisert storby der 11. september på en måte skjer hele tiden, til en strand ved Middelhavet der en gjenganger går i land; fra en skole for flyktningebarn hvor det ikke er mulig å snakke om en større katastrofe enn mannen som falt ned i en brønn og døde, til en hjemvendt veterans dyriske metamorfose; fra en munter guttegjeng som vil kidnappe bin Laden for å bruke løsepengene til å skaffe medisiner til de syke, til en ekte helt som blir mistenkt for landsforræderi men ikke kan ta til motmæle, og til en mann som i sitt eksil forsøker å fortelle og fortelle og fortelle for å kjempe mot glemselens avgrunner.
11 dramatiske refleksjoner som på helt ulik måte fører oss fra den store redselens gåte til det like gåtefulle spørsmålet: Hvordan skal vi klare å tro på en bedre morgendag?
Jon Rognlien
OM REGISSØRENE:
Samira Makhmalbaf, født 1980 i Iran. Debuterte allerede som 18-åring med filmen The Apple. Både denne og hennes forrige film Blackboards er blitt vist i Cannes-festivalens offisielle program.
Claude Lelouch, født 1937 i Frankrike. Har gjort seg bemerket i fransk film over en førtiårsperiode med filmer som En mann og en kvinne (1966) og La belle histoire (1992).
Youssef Chahine, født 1926 i Egypt. Utdannet i USA, har siden debuten i 1950 laget over førti filmer. En toneangivende regissør i den arabiske verden, og hyppig vist på europeiske og amerikanske festivaler.
Danis Tanovic, født 1969 i Bosnia Herzegovina. Vant Oscar for beste utenlandske film med sin debut No Man’s Land.
Idrissa Ouedraogo, født 1954 i Øvre Volta (nå Burkina Faso). En av Afrikas sentrale filmskapere. Vant juryens spesialpris i Cannes i 1990 for filmen Tilaî.
Ken Loach, født 1936 i England. En av de fremste eksponentene for den britiske sosialrealismen på film, har tidligere blant annet regissert Ladybird, Ladybird, Raining Stones og Brød og roser.
Alejandro González Iñárritufødt, født i 1963 i Mexico. Slo igjennom i år 2000 med filmen Elskede kjøtere.
Amos Gitaï, født 1950 i Israel. Amos Gitaï er en filmskaper som portretterer det israelsk samfunn og historie på en mangefasettert og innsiktsfull måte. Han debuterte i 1996 med filmen Milim (Words). Både Kadosh og Kedma har vært vist i Norge.
Mira Nair født i 1957 i India Gjorde stor suksess med Monsoon Wedding i 2001, en film hun som første kvinne noensinne mottok den prestisjetunge Gulløven for i Venezia. Har tidligere laget bl.a. Mississipi Masala og Salaam Bombay.
Sean Penn, født 1960 i USA Hadde en tiårig skuespillerkarriere bak seg da han i 1991 debuterte som regissør med Indian Runner. Hans siste film, The Pledge, hadde Jack Nicholson i hovedrollen. Penn regnes som en av de fremste skuespillerne i sin generasjon, og har blitt Oscar-nominert tre ganger.
Shohei Imamura født 1926 i Japan Dobbeltvinner av gullpalmen i Cannes, i 1983 for Balladen om Narayama og i 1996 for Ålen.