Echo

Echo

Island, 2019
Regi Rúnar Rúnarsson
Skuespillere: Sigurmar Albertsson, Bent Kingo Andersen, Sif Arnarsdóttir, Ari Arnarson
Spilletid 1t 19m (79 minutter)
Islandsk, tale, engelsk tekst
Aldersgrense 6 år
Visningsformat: DCP. Bestilles direkte fra arthaus, ved Anne Marte Nygaard.

 

En skoleavslutning som drukner i et hav av lysende mobiltelefoner når alle de overivrige foreldrene skal filme sitt eget barn. Ansatte som danser til «Jingle Bells» mellom dyreskrotter på et slakteri. En jente som hjemme hos sin pappa møter stesøsteren for første gang. Noen ungdommer som stjeler øl fra en nyttårsfest. Echo er en film sammensatt av 56 korte scener, hver bestående av én enkelt kamerainnstilling. Klippene er sortert kronologisk fra midten av desember til starten på det nye året, og har tilsynelatende ikke har annet til felles enn at de foregår på Island. Med et så begrenset utgangspunkt kan man forestille seg en monoton og kjedelig film, men bredden i historiene som fortelles og menneskene vi møter skaper et rørende og morsomt kaleidoskop av øyeblikk fra sagaøya.

Der regissør Rúnar Rúnarsson tidligere har laget mer tradisjonelt fortalte spillefilmer som Ildfjell (2011) og Småfugler (2015), kan man kanskje si at Echo nærmer seg dokumentarfilmen i sin observerende og episodiske stil. Filmens små glimt inn i juletradisjoner og hverdagsliv gir i alle fall inntrykk av å gi et realistisk bilde av Island i dag, i den grad at man vel må kunne si at det er Island selv som er filmens hovedperson. Men hver av de små fortellingene gir også et lite innblikk i noe større, et ufortalt univers som setter publikums fantasi i sving og som hinter om at det ligger en historie der et sted i fragmentene. Det handler om fellesskap, familie, ensomhet, melankoli – små glade barn på babysvømming og en senil mann som feirer jul på sykehjem, men også humor og håp – som i scenene med tre fylliker som diskuterer reglene for monopol eller samtalen mellom to sykepleiere og en narkoman.

Dialogen er, på samme måte som karakterene og situasjonene de befinner seg i, utrolig presis og autentisk og samtidig full av lag. Rúnarsson nikker til sine svenske kolleger Ruben Östlund og Roy Andersson både i det visuelle, med dunkle farger og enkle linjer, og i måten han blander det underfundige og nesten sketsj-aktige med det dypt menneskelige.

Til tross for noen få sær-islandske trekk (det er nok ikke mange norske julemiddager hvor man krangler om hvalkjøtt på menyen), er Echo et speil for hele Norden i dag, og en film man gjerne kan se før man starter med sine egne juleforbederedelser.

«The gray scale of life» is a vital element of my writing and film making in general. The mundane path we walk searching for happiness, looking for meaning. If we wander into the shadows then the knowledge of light is what can guide us, and when we step into the brightest light we only know how lucky we are because we know the darkness. In Echo, I want to reflect on our contemporary society using the Christmas season as a frame. I use fragments of reality to express a narrative and the narrative to portray emotions. The reason I make films is to convey emotions and I always leave a strong personal imprint on the subject matter at hand. Echo is a «Neo Vérité», an observational cinema that captures the reality of life, a contemporary mirror.

Omtale: Cinemateket i Oslo