fbpx
Profondo Rosso (Deep Red)

Profondo Rosso (Deep Red)

Italia, 1975.
Regi: Dario Argento.
Med: David Hemmings, Daria Nicoldi, Gabriele Lavia, Marcha Meril.
Språk: Italiensk med engelske undertekster.
Lengde: 2 t. 6 min.
Aldersgrense: 15 år.
Format: DCP og Blu-ray
Priskategori: Nonstop entertainment.

BLODRØD THRILLER
Den engelske pianisten Marc Daly bor i Roma, hvor han lever av å undervise i musikk og å komponere. Han er nettopp i ferd med å avslutte en samtale med sin svært beduggede venn Carlo på gata utenfor huset sitt, når han blir vitne til at naboen i underetasjen blir brutalt myrdet. Når Marc kommer til åstedet, er morderen forsvunnet. Politiet setter i gang etterforskning, men sammen med reporteren Gianna Brezzi bestemmer Marc seg for å forfølge saken på egen hånd. Den myrdede, Helga Ulman, var kjent som clairvoyant, og mye tyder på at hun var i ferd med å avsløre en grufull hemmelighet da hun ble drept. Sporene de finner leder stadig videre og det dukker opp stadig nye lik. Det blir åpenbart for Marc at han blir nødt til å finne morderen, før han selv blir offer for hans/hennes nådeløse kniver.

VIKTIG FILM I ARGENTOS KARRIERE
Dario Argentos filmer før Profondo rosso bærer alle spor av svært interessante tendenser, men her får de alle springe ut i full blomst. De tre filmene i den såkalte ‘dyretrilogien’ (Fuglen med Krystallfjærene, Katten med ni haler, Fire fluer på grå silke) var alle avarter av et tradisjonelt ‘detektiv-plot’ med en ukjent morder og med underlige spor som leder hovedpersonen(e) stadig nærmere en avklaring. Profondo rosso er også dette, men handlingen og fortellerstrukturen har en annen og mer kompleks form. Persondramaet blir i mange scener viktigere enn forfølgelsen av mordsaken. Det oppstår en helt spesiell psykologisk dybde i forholdet mellom tilskuer, film, og rollepersoner. Man ledes til å tenke på Antonionis Blow Up, og treffende nok, spiller skuespilleren David Hemmings en svært lignende hovedrolle i begge filmene. Billed- og lydbruken i Profondo rosso bidrar ikke til å forklare handlingen som utspiller seg, men heller til å forvirre og reise stadig nye spørsmål. Kontrollert av fotograf Luigi Kuveiller, som også har jobbet under Argentos kollega Lucio Fucli, følger kamera en uforståelig motivasjon og fokuserer ofte på alt annet enn det tilskueren ønsker å se. Musikkbruken er en  schizofren blanding av synthrock, klassisk pianojazz og barnesang.

PUBLIKUMSSUKSESS
Publikum må tydeligvis ha satt pris på å bli ført i blinde slik Argento gjør det i Profondo rosso, for filmen ble Argentos til da største suksess da den kom ut i 1976. Siden har den gått sin seiersgang på video, dessverre altfor ofte i sensurert versjon.

(Omtale: Cinemateket.no)