Rotløs ungdom (1955)

Det er tidlig 50-tall. Jerngrepet etter den annen verdenskrig har sluppet taket og optimismen råder. Ungdommen har for første gang i historien tid og penger til sin egen ungdomskultur. Alt er tilsynelatende idyll. Men noen fant seg ikke til rette i dette Hiroshimas nachspiel. Det er disse Rotløs ungdom handler om.

Filmen tar opp tema som tilhørighet, identitet, gjengmentalitet, ungdomskriminalitet og foreldregenerasjonens svik. Men kanskje mest handler Rotløs ungdom om en generasjons uartikulerte opprør mot samfunnets falskhet. Og under ulmer frykten for atombomben.

Handlingen fører oss til en soveby nær Los Angeles. Jim (James Dean) har nettopp ankommet en ny by sammen med sine foreldre, etter at de har forflyttet seg fra sted til sted for å slippe unna skandalene som har kommet i kjølvannet av sønnens kriminelle adferd. Det er kvelden før første skoledag og vi møter Jim i det han blir bragt inn til fyllearresten. Hele handlingen utspiller seg i løpet av de neste 24 timene, der vi følger Jims kamp for å bli akseptert for den han er – på skolen, i gjengen og hjemme hos foreldrene. Vi får se den forrykende knivkampen mellom Jim og gjenglederen, og den skjebnessvangre “chicken-run” scenen, der det gjelder å kjøre raskest mulig med bil mot et stup, for så å være sistemann til å kaste seg ut. Etter hvert ser vi hvordan Jim finner varme og trygghet hos venninnen Judy, og hvordan de selv tar seg av den enda mer utsatte vennen Plato. Alt fortalt uten sentimentalitet i vakre cinemascope-bilder.

Rotløs ungdom har kommet seg helskinnet gjennom Hollywood-maskineriets drømmefabrikk og har oppnådd sin velfortjente kult- og klassikerstatus først og fremst takket være to forhold: Nicholas Rays fintfølende regi og James Deans stilskapende og hyperfølsomme spill. Noen sier det hviler en forbannelse over de som deltok i filmen. James Dean døde før filmen fikk premiere, og den da 19 år gamle Dennis Hopper er faktisk en av de få gjenlevende av ungdomsgjengen som spilte i filmen. Nicholas Ray, som den sta outsideren han var i Hollywood, fikk ikke laget en eneste film i løpet av de siste 20 årene han levde. Kanskje var det en mager trøst at han på slutten ble gjenstand for stor kultdyrkelse, fra blant annet cineaster som Wim Wenders og Jim Jarmusch.

(Cinemateket i Oslo)