Nederland 1992
Regi: Alex van Warmerdam
Manus: Alex Van Warmerdam, Aat Ceelen
Foto: Marc Felperlaan
Musikk: Vincent Van Warmerdam
Med Leonard Lucieer, Jack Wouterse, Rudolf Lucieer
107 min. 35mm.
Alex van Warmerdams film Utkantfolk er en merkelig film. Denne litt bisarre og komiske beretningen skildrer et lite samfunn som tydelig er blitt et offer for etterkrigstidens higen etter det lykkelige rekkehuslivet. Filmen er et lite stykke hollandsk 60-tall. I åpningsscenen er vi hos fotografen som avfotograferer den lykkelige familie som står klar til å flytte inn i et strømlinjeformet boligkompleks. Den futuristiske drømmevisjon av lykken som et produkt av materiell velstand er satt. Et par år senere finner vi det samme ekteparet på en plakat utenfor et nybyggerområde som er kilt inn mellom sanddynene. Noe har skjedd, det har bokstavelig talt kommet grus i framgangsmaskineriet. Ugresset vokser vilt, anleggsmaskinene forfaller og en atmosfære av knapphet og ødslighet råder.
I de få bygningene som er kommet på plass bor innbyggerne, som årvåkent vokter på hverandre gjennom absurd store panoramavinduer som vender mot hovedgaten. Stillheten mellom innbyggerne overgås bare av rykteflommen som er i ferd med å ta kvelertak på dem. Ironisk nok er det bare postmannen som besitter den hele og fulle sannhet om befolkningen, idet han hver dag åpner, og leser, all post før han leverer den ut. I sin avskårenhet fra omverden ankommer all øvrig informasjon via radio. Sentralt i nyhetsbildet står Kongo med den bisarre negerhøvdingen Lumbawa i hovedrollen. Den eneste som fatter interesse for konflikten er imidlertid slakterens sønn som freser rundt, utkledd som ekte negerkonge.
Filmen er nok neppe ment som en komedie, men sluttproduktet er, i all sin merkelighet, utvilsomt morsomt. Samtidig som filmens samfunnskritiske budskap er klart nok, avslører Warmerdams klar sans for form og billedspråk. De malplasserte rettlinjede og strenge funkishusene ligger som en lekeby midt ute i et ørkenlignende sandlandskap; i seg selv et bilde på innbyggerenes fremmedgjøring overfor hverandre. I sterk kontrast til den kalvinistiske ånd og stramme geometri som råder over tettbebyggelsen, er den tilliggende tette og mørke skogen med sitt klassiske tjern i midten, der hemmeligheter skjules og skyldbetynget samvittighet begraves.
Da filmen kom i 1992 ble den belønnet med Felix-prisen i klassen for Beste unge europeiske film, en kritikk vi bare kan bifalle.
ht
Trondheim filmklubb