I sommer deltok tre norske barn på Nordisk filmcamp. De lærte filmtriks og fikk smake på noe alle filmskapere møter – at publikum ikke alltid reagerer på filmen som du har tenkt.

– Det var skummelt i starten, vi kjente ingen, men kom dit og ble satt sammen i grupper. Så var det bare sett i gang! Heldigvis ble vi kjent med hverandre veldig fort, forteller Pernille, som er en av de unge som deltok på filmcamp.

På øya Møn utenfor København, arrangerte DaBuf nok en gang filmcamp for barn og unge mellom 12 og 15 år. DaBuf er Landsforeningen Danske Børne- og Ungdomsfilmklubber, det danske filmklubbforbundet. I år var det med barn fra Danmark, Sverige, Norge og Grønland. Fra Norge deltok Pernille (14) og søskenparet Ayelén (14) og David (11), sammen med to mødre som ledsagere. 

– Det var gøy, vi lærte filmtriks, og behind the scenes, sier Ayelén. 

Da de kom til øya fikk de bli litt kjent, før de ble delt inn i grupper. På fem dager skulle de bli enige om en idé, rekke å filme den, og gjøre etterarbeid. I år var tema for filmene «Crazy situations». Til slutt skulle filmene vises på den lokale kinoen, med alle deltagerne og de voksne til stede. 

– Det var gøy å vise filmen for alle. Men vår film var horror. Og folk lo! Hvorfor lo de alle sammen på vår film? Man skulle ikke le, sier David oppgitt. Han var yngstemann på filmcampen.

Å finne filmen i klippen

– Det gikk fort å bli kjent med folk, og det var veldig fint å få nye venner som har samme interesser som meg, sier David. 

– Jeg sitter og spiller med en av de svenske kompisene mine fra filmcampen akkurat nå, faktisk. Vi spiller Roblox, sier han når vi prater med ham over Zoom. David og Ayelén kommer fra Tromsø barnefilmklubb, men bor nå i Kristiansand. 

Pernille hører til i Kongsberg, og har allerede en del erfaring med å lage film. 

– Jeg skrev manus og var regissør på vår film, Friendly fire. Jeg jobbet mye med Tim på kamera. Vi snakket sammen om hvordan vi tenkte det burde være. Kameravinkler har mye å si for hvordan filmen blir. Han hadde også laget litt film før, og kunne kamera og klipp. Så hadde vi andre på gruppa som hadde gått på teater og var gode på skuespill og sånn. Så alle hjalp hverandre underveis.

Ayelén har blant annet jobben som klipper på sin film, Make down.

– Det var fascinerende å se hvor stor rolle klippingen hadde. Filmen kunne skifte så mye underveis, selv på måter som ikke var planlagt. 

David var lydmann på Into the Field, og var blant annet ansvarlig for å holde boomen. 

– Jeg var boomer. Og fikk mye sterkere armer i løpet av uka. Vi snakka om filmene etter at vi viste den, men ingen sa noe om lyden, legger han til. 

– Om ingen kommenterte lyden, så betyr det at du har gjort en bra jobb, supplerer mor Marion fra sidelinjen. 

David nikker kontant. 

– Mamma, kan jeg dra neste år også? 

Kamera går

Noen av utfordringene de møtte underveis har gitt dem innsikt i hva man kan oppleve på et hvilket som helst filmsett. 

– Vi skulle bruke røykmaskin, og vi måtte få det til, ellers kom det til å se dumt ut, sier Pernille. 

– Vi filma der vi bodde, og vi hadde satt opp skilt med «Ikke kom inn!» og «Lukk døren etter deg», men det hjalp ikke. Så snart vi startet å filme kom det noen inn, så klart. 

På Davids gruppe hadde de skrevet inn at de skulle filme noen som løp i en endeløs åker.

– Og vi fant en bra åker til location, men vi rakk bare én tagning før vi fikk beskjed om at vi ikke fikk lov å være der. Men dere fikk bruke plassen! Han snur seg til søsteren Ayelén. 

– Vi var ikke i åkeren, vi bare zoomet inn. Dere skulle jo løpe rundt og falle i den, påpeker hun.

– Vi holdt oss der det var traktorspor! protesterer David. 

Veiledning og fritid

Barna hadde også litt fritid på øya, til å sykle, bade, spille fotball og hoppe på trampoline – og leke med kattungene på stedet. I tillegg til å lage film på rekordtid.

– Det var en veldig god erfaring å jobbe med noen man ikke kjenner, sier Pernille. 

– Å klare å lage noe sammen, selv om man ikke er bestevenner, var en god måte å komme ut av komfortsonen. Og i tillegg fikk vi veldig mange råd fra instruktøren vår, Martin. Han kom med små tips underveis, hvis dere gjør sånn i stedet for sånn så er dere sikra om det skjer noe. Det var kjekt. 

Hun mener mange bør søke for å få være med, om de arrangerer en filmcamp senere også. 

– Man trenger ikke å kunne så mye om film fra før. Og de voksne der nede – Liselotte og Judith og Kirsten – alt de hadde gjort og laget i stand, det var helt fantastisk. 

Her er de tre filmene de laget under Nordisk filmcamp.  

Friendly Fire
Make-Down
Into the Field

Høres filmcamp i Danmark ut som noe for deg, eller noen du kjenner? Om DaBuf kjører en ny runde neste år, kan det være vi leter etter noen mellom 12 og 15 som kan være med fra Norge. Følg med på filmklubb.no eller tegn deg til nyhetsbrevet vårt for beskjed.

Alle bilder: Toril Magnus og Marin Røst Heimlund.