– Film kan gi oss nye perspektiver på andre mennesker og det som skjer rundt oss. Så må man finne balansen mellom tung tematikk og deilig virkelighetsflukt. Og filmen trenger ikke nødvendigvis være for alle, sier Sveinung Wålengen, programsjef for Frogner kino.

Frogner Kino er et av de flotteste kinolokalene i landet. Hvordan jobber programsjef Sveinung Wålengen for å kuratere et filmprogram som passer både rom og publikum?

– Jeg har jobbet på i alt tre gamle kinoer som alle har tradisjoner, og jeg liker jo det. Men oppgaven blir å holde det i live med å tilføre nytt innhold, og ikke drive med kunstig åndedrett eller en form for museumsvirksomhet. Det må føles relevant å vise filmene på et ærverdig visningssted, sier Sveinung Wålengen.

Da han var ferdig med å studere sosiologi og filmvitenskap, begynte han å jobbe som kinosjef ved Ås Kino. Senere har han vært leder for Verdensteatret i Tromsø, og nå jobber han som programsjef på Frogner Kino.

Er Frogner en bydelskino eller en Oslo-kino?

– Jeg opplever det som en bydelskino, noe jeg mener er et stort pluss. Den ligner mer på kinoer med kuratert, variert program som man finner i bydeler i for eksempel London og Paris, enn andre kinoer i Norge. Jeg ønsker at vi skal ha en tydelig programprofil, men også være et sted folk i nabolaget synes det er naturlig å oppsøke for ny kinofilm. Og jeg synes det er morsomt at dette bidrar til en lite fastlåst idé om programmet. Her kan vi vise både Top Gun Maverick, Downton Abbey og gamle skrekkfilmer. Digitalt eller på 35mm. Og vi ser at folk mer og mer kommer fra hele Oslo til spesialarrangementer og førpremierer.

Bratt læringskurve

Mens Wålengen studerte, skrev han om film for studentavisa – først i Tromsø, så i Trondheim. Han har også sittet i styret i Trondheim Filmklubb, før han fikk jobben som kinosjef i Ås.

– Ås var et lærerikt sted å være. Jeg måtte sette meg inn i ting kjapt, lære hvordan man laster inn film på serveren, hvordan man snakker med distributører og gjør avtaler om filmleie. Jeg fikk blant annet erfare at eldre filmer kan være dyre å få rettigheter til, i hvert fall om du ikke vet at du kan forhandle. Jeg satte opp en kjempedyr visning av The Red Shoes (1948) som det bare kom to publikummere på!

Samarbeid med filmklubben

Både Ås kino og Cinemateket i Tromsø samarbeider med den lokale filmklubben som viser film i salen.

– Det var et godt samarbeid mellom kino og filmklubb begge steder. I Ås hadde filmklubben fått bruke kinoteatret mens det ikke var drift. Da jeg begynte der skulle kinoen digitaliseres og reises opp igjen. Filmklubben lå også litt brakk da jeg kom, men de var en gjeng som hadde lyst til å vise film mer fast. Vi samarbeidet om filmer som lå utenom kinoprogrammet. Jeg husker særlig at filmklubbstyret var gira på en bestemt Fassbinder-film, men denne måtte vises på DVD og det ble veldig dårlig kvalitet i salen. Lyden var helt jævlig – det var som å høre en tysk biergarten-samtale filtrert gjennom en trakt. Så det ble en pinlig erfaring jeg måtte ta på min kappe, men da lærte jeg mye om teknisk format, og hva som fungerer å vise på kino.

– I Tromsø var det også godt samarbeid mellom Cinemateket, Tromsø Filmklubb og Tromsø Barnefilmklubb. Verdensteatret er et filmkulturhus hvor filmklubbene viser film fast ved siden av cinematekets eget program. Da jeg var i Trondheim var det i en periode et problem at filmklubben hele tiden måtte flytte rundt i byen for å leie visningssteder, mens i Tromsø var det naturlig at all filmklubbfilm ble vist på Verdensteatret. Sånn er det vel fortsatt, så vidt jeg vet.

Savner du å ha en filmklubb på Frogner kino?

– Nei, ikke egentlig. Jeg har vært vant til å jobbe med kinoer som bare har én sal. Her på Frogner er det et større publikumspotensial for ny film, og hovedvekten av visningene dreier seg om det. Hvis vi skal vise eldre film vil jeg gjerne programmere det selv heller enn at en filmklubb kommer inn og gjør det. Men vi har samarbeid med organisasjoner og foreninger som kommer inn og viser film en gang iblant, så sånn sett blir det litt filmklubb-aktig.

Filmformidling for fremtiden

De siste årene har kinoer meldt om frafall i besøkende, før det plutselig ble en kjempe-kinosommer med Mission Impossible, Barbie og Oppenheimer. Tidligere har mange snakket om at konkurransen fra strømmetjenestene truer kinoen. Men Wålengen er mer opptatt av kvaliteten på filmene som lages.

– Jeg er ikke så bekymret for kinoene. Jeg er mer bekymret for produksjonsleddet, som lager innhold tilpasset strømmetjenestene. Jeg har heldigvis inntrykk av at publikum fremdeles velger kinoene når det er en film de virkelig har lyst til å se, men da er det viktig at kinovinduet opprettholdes, og at filmen ikke kommer på strømming for tidlig.

– Jeg skal være ærlig og si at jeg i løpet av de siste årene tidvis har vært demotivert på filmens vegne, på grunn av konsekvensene etter korona og at film ikke har den samme posisjonen i breddekulturen lenger. Filmmediet er nødt til å holde seg relevant. Men det tror jeg kan være mulig – hvis vi tenker på film mer som en nisje, og hvis vi benytter oss av det filmmediet er i stand til. Film kan gi oss nye perspektiver på andre mennesker og det som skjer rundt oss. Så må man finne balansen mellom tung tematikk og deilig virkelighetsflukt. Og filmen trenger ikke nødvendigvis være for alle.

I det siste har vi sett flere kinofilmer som handler om kjærligheten til filmmediet og kinoen, som Steven Spielbergs The Fabelmans. Er slike filmer med på å trekke folk inn i kinorommet?

– Jeg tror at «filmer om film» fort kan bidra til en selvoppfyllende profeti for kinoens irrelevans, gjennom at kinoen blir fremstilt som et slags museum, som noe nostalgisk og romantisk som hører fortiden til. Men så klart: vi må huske å bruke kinoene nå. Jeg blir litt oppgitt når jeg hører frasen «Jeg må bli flinkere til å gå på kino». Det er ikke noe vi skal bli «flinke» til, som en plikt – det er noe vi skal ha lyst til. Hvis publikum tenker på det å gå på kino og å se film som en form for samfunnsstraff, har vi som driver med filmformidling en jobb å gjøre.

Inspirasjon

Wålengen har skrevet bok om norsk bygdekino: Bygdekinoen i Norge. En reise i utkanten av lerretet. I tillegg er han redaksjonsmedlem og skribent for Montages. I arbeidet med filmprogrammering drar han nytte av kontakten med andre i filmmiljøet.

– Jeg snakker mye med Truls Foss på Vega Scene. Cinemateket i Oslo hadde jeg mer direkte kontakt med mens jeg jobbet i Tromsø, og mens jeg var vikar der under pandemien, men jeg følger med på deres program. Hvis man er nervøs for kinoens fremtid og bor i Oslo vil jeg si «opp med hodet», for her har det skjedd masse i løpet av de siste årene og det er god variasjon i visningssteder nå!

I tillegg er det viktig å reise rundt i verden og se film.

– Jeg blir inspirert av å reise rundt på filmfestivaler, og ligge litt i forkant med programmeringen ut fra hva jeg ser der. Jeg vil vite hvilke filmer som kommer til Norge, og begynne å tenke på hva jeg kan gjøre rundt dem. Det å være i Cannes, for eksempel, å være tett på det internasjonale filmmiljøet og filmkunsten der, det inspirerer meg.

– Da jeg begynte i kinosjef-jobben i Ås måtte – og ville – jeg lære mye på egen hånd, og måtte prøve meg frem. Jeg føler meg mer erfaren nå etter ti år med kinodrift og programmering. Men det betyr ikke at jeg er utlært. Det hender fortsatt at jeg går på en smell ved å sette opp en film jeg ikke er så interessert i å vise, men programmerer fordi jeg tror publikum vil se den. Også kommer det ingen!