1984 (1984)

En Storebror som er grusommere enn Arve Juritzen.

1984. Hvem kjenner ikke handlingen fra Orwells bok om den lille mann versus systemet. For deg som har gått glipp av det, her kommer et kort handlingsreferat: Winston Smith bor i Arstrip One. Området som tidligere var kjent som London, er nå hovedstad i Oceania, en av verdens tre supermakter. Oceania er en totalitær stat, hvor Storebror ikke akkurat er den snilleste og mest sympatiske. Winston jobber i Sannhetsministeriet, eller SanMin som det heter på Nytale, språket som innføres i Oceania. SanMin gjennomgår alle aviser, blader, bøker og dokumenter for å rette alt som ikke stemmer. I tillegg til SanMin er det tre andre store ministerier som skiller seg ut: Fredsministeriet, Overflodsministeriet og Kjærlighetsministeriet. Winston er ikke den mønsterborgeren man skulle tro. I et samfunn hvor det er alle mot alle, og barn tyster på sine foreldre for mistenkelig oppførsel, begynner Winston den ulovlige hobbyen å føre dagbok. Han innleder også et forhold til den unge Julia, noe som også er ulovlig. Sex for nytelsens skyld må ikke finne sted. Etter hvert blir Storebrors øyne rettet mot Winston, og han blir ført til Kjærlighetsministeriet for en liten hjernevasking.

1984 er en skremmende dystopiske framtidsvisjon av et totalitæret samfunn hvor all makt i verden er delt inn i tre interessesoner og verdensmaktene er i konstant krig med hverandre. Filmen er en adapsjon av George Orwells etter hvert kanoniserte bok om Storebror, overvåkingssamfunnet og farene ved det uopplyste folket som ikke setter spørsmålstegn ved politiske avgjørelser.

Filmen gjør på ingen måte skam på boken, men som med enhver filmatisering av en bok av et slikt kaliber, vil ikke alles forhåpninger tilfredsstilles. Denne er likevel den versjonen som er mest orwellsk. Alt fra Winstons leilighet til kantina skriker av et dystert og inhumant samfunn. Filmen er dyster. Meget dyster. Og nesten så nedsløvende at vi føler hvordan det er å være borger i Oceania. Bildene er gjennomgående i en matt gråtone, utenom kjærlighetsscenene mellom Winston og Julia. Der er vanskelig ikke å komme ut av kinomørket uten å være påvirket av det dystre fremtidssamfunnet.

Regissøren Michael Radford ble selv ikke fornøyd med filmen, da musikken i siste liten ble byttet ut. Egentlig skulle det kun være militærmarsjer, trompetfanfarer og Oceanias nasjonalsang i bakgrunnen, men istedenfor ble musikken byttet ut med Eurythmics. Noe som gir en metallisk følelse av det samfunnet som beskrives.

Det er lite dialog i filmen, og handlingen blir drevet frem av den konstante strømmen av informasjon fra to-veis TVer plassert overalt, som Winston kommenterer i en effektfull voice-over, og som gjør det vanskelig å skille mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi.

(Bergen filmklubb)