Arven (1978)

Skipsreder Skaug dør som barnløs enkemann. Familien kan overta formuen dersom arvingene blir enige om å drive rederiet videre. Med tragikomiske smil i øyekroken røper Breien en avvæpnende evne til å avdekke hva som kan røre seg på dypet hos dem som arver: Forvirring, dårskap, grådighet og ondskap, men også strukturer som er med på å skape dette. Her slipper Espen Skjønberg til i en av sine altfor få storroller i norsk film. Arven har stil og schwung, en ærgjerrig filmatisk sporsans.

Om regissøren:
Anja (Breien) ble på mange vis den første blant kvinner i registolen som kom etter den ensomme svale Edith Carlmar: Vibeke Løkkeberg, Laila Mikkelsen, Bente Erichsen, en epoke hvor Norge hadde de fremste og beste kvinneregissørene i verden. Regissør Liv Ullmann sprang frem fra den svenske Bergman-tradisjonen. Ingmar Bergman var forresten en mentor for Breien også, sammen med Henning Carlsen, og hun var forøvrig script på Sult.

Nå har vi langt flere kvinner i regirollen, men trenger enda flere. Også i senere år, etter at systemet fant ut at kvinner over 50 ikke bør lage spillefilmer i Norge, har Breien skrevet manus, søkt støtte, laget prisbelønte kortfilmer og dratt ut i debatten både for norske filmer og for kvinners utfoldelse også bak kameraet.

Hos Anja Breien gjennomlever tilskuerne ikke bare dilemmaene, men inviteres til å reflektere over de tankemønstre, ritualer og strukturer som er med på å skape dem. Slikt skaper hennes spesielle posisjon i norsk filmhistorie.

(Cinemateket/Per Haddal, 2015)