Den siste kampen (1983)

I etterdønningene av en uspesifisert katastrofe lever et antall overlevende blant ruinene. Folk lever som flokkdyr, eller jakter alene som rovdyret. Som et resultat av katastrofen, er ingen lenger i stand til å snakke. De grynter eller hveser til hverandre. Barrikadert i en fabrikklignende bygning konstruerer en ung mann et primitivt fly. Han setter sin lit til at dette skal føre ham bort fra traktens røverbande, som kontrollerer vannforrådet…

En dyster film – ja, men også morsom, surrealistisk og original. Selv om Den siste kampen nok i utgangspunktet kan minne om en fransk versjon av den australske Mad Max-trilogien, er det en ganske uvanlig action-film det dreier seg om. Regissøren Luc Besson var 23 år da han debuterte med Den siste kampen, og med denne filmen ga han nytt liv til en genre vi kan kalle «dommedagsfilm».

Besson har gått løs på temaet sivilisasjonens undergang med en god porsjon fantasi og underfundighet, og til tross for et stramt budsjett har han tydeligvis hatt det hele under full stilistisk kontroll. Den siste kampen er fotografert i svart/hvitt, cinemascope, og resultatet har blitt en storslagen estetisk og øde stemning. I den fantastiske scenografien levnes det ingen tvil om at veien ikke er lang til det primitive steinalderstadiet, hvis ulykken først skulle være ute. Kampen består i å bevare de siste rester av et anstendig liv.

Vår unge flyhelt klarer å flykte fra røverbanden, og styrtlander i et forhenværende sykehuskompleks. Der møter han en eldre lege, som blir hans forbundsfelle. Ut fra gamle ruiner graver de fram gamle Château-viner, som de serverer i sprukne reagensrør. Vennskapet spirer som gress ut fra asfalt, himmelens sluser åpner seg og enorme mengder sild regner ned over dem – men sverdmannen lurer i kulissene …

Yngve Sæther
Cinemateket i Trondheim