Laws of Gravity (1992)

Tenk deg en hvit Brooklyn-versjon av Scorseses Little Italy i Mean Streets, eller en hvit lavbudsjetts versjon av Spike Lees Do the Right Thing. Hvis du krysser disse, legger til en non stop bruk av håndholdt kamera, så har du kommet ganske nært opp til Nick Gomez’ debutfilm Laws of Gravity. Loven om tyngdekraft sier at alt som kommer opp må falle ned, og dette er også mer eller mindre loven for de håpefulle og smådesperate småkjeltringene som forsøker å slå seg opp i dagens Brooklyn.

Gomez’ film gir et detaljert og innsiktsfullt bilde av de små, daglige, selvdestruktive aktivitetene til to hvite småkjeltringer, uten å verken fordømme eller glorifisere filmens hovedpersoner. Laws of Gravity er på mange måter en buddy-film, der den ene (Peter Greene) er den litt eldre smartingen som hele tiden har kontrollen, som vet å prate seg ut av ting – men som samtidig har nok innsikt til å kjenne sine egne begrensninger. Den andre (Adam Trese) har et temperament som vanskelig lar seg tøyle. Han ønsker å oppnå resultater raskt, uten å tenke på konsekvensene. Smartingen har et stødig forhold med en fornuftig kjæreste som jobber på den lokale baren, som både har autoritet nok til å bli hørt og følsomhet nok til å støtte de som trenger hjelp. Den andre har et av-og-på forhold til en jente han av og til elsker, av og til slår. Filmen følger disse to og deres kjærester, mens vi hele tiden presenteres for et realistisk rollegalleri av bifigurer, som fargelegger og gir fine nyanser til bildet av det tette småsamfunnet i det hvite nabolaget Greenpoint i Brooklyn, New York.

Under Filmfestivalen i Berlin i 1993, var Laws of Gravity en av de store positive overraskelsene, og ble trukket fram for sin nærhet og ekthet i skildringene av disse ganske så hverdagslige og lite glamorøse kjeltringene. Men det som gir Laws of Gravity dens styrke og originalitet, er først og fremst det utsøkt heseblesende kameraarbeidet til dokumentarfotografen Jean de Segonzac. Hele tiden håndholdt, alltid tilstedeværende – i kranglene, diskusjonene og slagsmålene så og si hver eneste scene ender opp i – blir kameraet å regne som en egen karakter. I tillegg vokser filmen hele tiden, etter hvert som skuespillerene blir mer og mer fortrolig med sine karakterer.

For selvsagt merker man at filmen ble til på 12 dager, at Gomez hadde et budsjett på i underkant av 300. 000 norske kroner, og at mange av skuespillerne var amatører. Men i det øyeblikk en som tilskuer kjøper dette avviket fra mainstream-filmen, snur Nick Gomez i løpet av filmen disse forutsetningene til sin fordel. Mange kritikere har sett Scorseses Mean Streets som en modell for Gomez’ film, men selv forteller han at filmens stil ganske enkelt kom som et resultat av behovet for å jobbe raskt, praktisk og økonomisk. «Min estetikk er økonomisk», har han uttalt, og trekker fram «gerilja»-pionerer som Samuel Fuller, Joseph H. Lewis og Roger Corman som sine inspirasjonskilder.

Nick Gomez begynte sin karriere som klipper for en annen New York-basert amerikansk independent-regissør, Hal Hartley. Han var klipper på både The Unbelievable Truth og Trust (begge tidligere vist i filmklubben). Ryktet vil ha det til at Nick Gomez er på vei til å ta steget bort fra de lave budsjettene, og at Spike Lee skal produsere hans neste film New Jersey Drive for megaselskapet Universal: En etter sigende sann historie om unge New Jersey-biltyver og deres dødelige sammenstøt med politiet.

ys

(Cinemateket i Trondheim)