Nobody’s Business (1996)

Humoristisk og personlig dokumentar om regissørens egen far.
Dette er filmen som alle som sier dokumentarfilm er kjedelig skal tvinges til å se. Nobody’s Business er en film alle vil kjenne seg igjen i. Den er like morsom som Woody Allen på sitt beste. Den er lynende intelligent i sin undersøkende montasje. Og den har masse hjerte i sin insistering på å nå fram til en person som synes å ha lukket seg inne med alle sine problematiske følelser. Filmen tok publikum med storm både på filmfestivalen i New York og i Berlin 1997. Og den vant to forskjellige priser i Berlin.

Nobody’s Business handler tilsynelatende om en sønn som portretterer sin far. Den handler selvsagt om mye mer. Om familie, om minne, om historie, om identitet. Den handler om det vi alle kjenner til, men som ingen egentlig har noe med: det private rommet. Til syvende og sist er Nobody’s Business et møte mellom flere lag av bevissthet. En film hvor fortid møter nåtid, hvor generasjoner kolliderer og hvor familiebånd blir undersøkt, strukket og av og til knyttet. Regissør Alan Berliner har prestert mesterstykket å gjøre en tilsynelatende privat historie om sin desillusjonerte far til en universell film om smerten ved å leve. Nobody’s Business er alvorlig, intim og sår, men Berliner benytter først og fremst humoren som sitt fremste virkemiddel.

Problemet er nemlig at faren ikke vil bli laget film om. Ikke bare det, han mener sønnen er en fiasko fordi han i det hele tatt bruker tid og penger på å holde på med noe så meningsløst som å lage film. Han kunne jo blitt noe i livet: En lærer, lege eller advokat. Om man ikke hadde visst bedre, skulle man tro denne faren var fiksjon. Filmen innledes med bilder fra en boksekamp, og boksekamp-metaforikken følges opp gjennom hele filmen. Faren truer med å forlate rommet, svarer ikke på spørsmålet, later som han ikke hører. Og hele tiden spør han hva sønnen egentlig vil oppnå med dette.


Regi:

Med: Oscar Berliner
Lengde: 60 min
Aldersgrense: Tillatt for alle
Tema:

35mm
Engelsk