Åpne dører (1990)

Åpne Dører er en bemerkelsesverdig kommentar til fascisme og
dødsstraff i Italia. Filmens handling utspiller seg i førkrigstidens Palermo på
Sicilia. Tommaso Scalia (Ennio Fantastichini) dreper sjefen som gav ham sparken
og mannen som overtok jobben hans. Han dreper også kona si. Alt dette skjer i
løpet av én dag. Han blir arrestert og innrømmer alt. Folket krever dødsstraff
og Scalia selv krever å bli dømt til døden. Han er fascist, og mener at
politikerne har blitt for svake og at samfunnet lider under dette. Han vil ved
sin udåd anspore politikere til å bruke hardere midler og hardere straffer.

Men en av dommerne (Gian Maria Volonte – bildet) tror ikke på dødsstraff som middel
for at Sicilias borgere skal kunne føle seg trygge og for at de skal kunne sove
med nettopp åpne dører. Han er usikker på hvordan han skal takle en sak der alle
parter er ivrige etter å bruke de samme inhumane midler. Han kommer i kontakt
med et av jurymedlemmene, som etter hvert gir ham en bok han anbefales å lese.
Boken viser seg å hete «Forbrytelse og Straff. »

Åpne Dører er basert på en roman skrevet av Leonardo Sciascia, i mange år
Italias personifiserte samvittighet. Filmen gir et ganske pessemistisk bilde av
den kollektive fascistmentalitet, men levner en smule håp i avslutningsreplikken
der en bonde sier til dommeren «Jeg tror. . . » Regissør Amelio sier selv at at
mens Italia etter krigen gikk gjennom en viss demokratiseringsprosess, så forble
Sicilia helt uforandret. «Sicilianeren vil aldri bli et bedre menneske, fordi
han ser seg selv som perfekt. » Filmens problemstillinger er like aktuelle i dag
som de var for seksti år siden.

Åpne Dører har vunnet alle tenkelige priser i Italia. Den har vunnet
Felix-prisen for beste europeiske film, og var nominert til Oscar for beste
utenlandske film. Paradoksalt nok har filmen fått mesteparten av sitt skryt for
sin tekniske og ikke sin tematiske side, i den grad form og innhold er
adskilbare begreper. Filmen er riktignok en fryd å se, den er nydelig filmet, og
er teknisk rett og slett perfekt. Skuespillerne leverer glimrende
rolletolkninger. Men Amelio er likevel ikke fornøyd med dette. Det viktigste
ankepunktet som italienske gymnasiaster hadde mot Åpne Dører, etter at
den hadde gått som skolefilm, var at den var en film som ikke kunne forsvares;
morderen må henrettes!

Uansett hvilke holdninger man må ha til fenomener som dødsstraff eller
fascisme, uansett hvor stolte vi i Norge måtte være av vår overlegne
humanistiske tradisjon, så viser denne filmen og særlig mottakelsen av den hvor
vanskelig det er å forandre holdninger som er kommet inn med morsmelken, og
fascisme er mer en holdning enn en politisk retning. Det er lett å sitte i Norge
og «forstå» Åpne Dører, men det er kanskje bedre å forsøke å se den i lys
av det faktum at vårt eget samfunns sannheter er like historisk betingede som de
som skildres i Åpne Dører.

Men på tross av filmens begrensede evne til å forandre holdninger, kanskje
nettopp fordi film er massekultur og resepsjon ikke lenger blir en helt
individuell sak, så er Åpne Dører en helhjertet og tross alt varm
menneskeskildring, som i hvertfall ut i fra et humanistist synspunkt, forsøker å
bidra med noe positivt i en debatt som heldigvis ikke er alt for aktuell i
Norge.

mn – Trondheim filmklubb