Showgirls (1995)

Tidenes dårligste film? Eller en skjult hyllest til – og samtidig skarp kritikk av –  underholdningsindustrien? Filmen som alle elsker å hate kan være verdt å se på med friske øyne.

Med referanser til musikaler som Gold Diggers of 33 og 42nd Street og nikk til «veien mot stjernene-konvensjonene», forteller Showgirls om Nomi Malone som haiker til Las Vegas for å bli danser. Hun får først jobb på strippebulen Cheetah, men drømmer om å komme seg videre og bli showgirl på Stardust Casino. Veien til topps er imidlertid veien rakt inn i helvete.

Sjelden har en film fått så hard medfart som Showgirls. Kritikere vendte seg bort i avsky. Pinlig, overspilt, platt, misogynt og så videre ramset de opp i anmeldelsene sine, og gjorde det dermed klart at enhver som kunne finne noe som helst interessant ved filmen måtte være pervers. Regissør Paul Verhoeven vant syv Razzie-priser, og dukket til alles overraskelse opp for å hente dem. Filmen gjorde det også elendig på kino, og snart fikk filmen et nytt (og innbringende) liv på video – innenfor hjemmets fire vegger kunne man trygt nyte dens ikke-kvaliteter.

Etter flere år som latterliggjort, fikk filmen nytt liv som camp-opplevelse nummer én, og flere begynte å stille seg spørsmålet om man kanskje hadde avvist filmen på feil grunnlag. Hadde man oversett filmens satiriske elementer? Var den egentlig en snedig kritikk av underholdningsbransjen? Gikk det galt med Showgirls fordi filmen leker med genreforventninger, kritiserer dem og, ikke minst, knuser dem?

(Cinemateket i Oslo)