Sykkeltyvene (1949)

Vittorio de Sicas Sykkeltyvene regnes som et av hovedverkene i den italienske neorealismen. Målsettingen innen denne filmretningen var å fange inn virkeligheten slik den levdes blant vanlige mennesker. Kamera skulle ut på gatene, det ble i stor grad brukt amatørskuespillere, og filmstilen var røff og upolert. I filmene sine fokuserte neorealistene i stor grad på tema som fattigdom og sosial urettferdighet.

I Sykkeltyvene befinner vi oss i Roma. Arbeidsledigheten i det italienske etterkrigssamfunnet er høy. Mange lever i nød. Antonio Ricci er en av de heldige som får seg jobb. Han drømmer om fremgang for seg og familien. Men for å kunne ta jobben som plakatklistrer må Ricci ha sykkel. Han løser ut sykkelen hos pantelåneren med familiens lintøy. Kameraet panorerer langs pantehandlerens hyller og vi ser hyllemeter på hyllemeter med samme type lintøy. Ricci er ikke alene, han er en av mange tusen. Men lykken er kortvarig. Riccis sykkel blir stjålet mens han er ute og henger opp plakater. Nå starter en desperat jakt på tyven og sykkelen.

Sykkeltyvene er kraftig angrep på et samfunn som gjør arbeidsfolk til kjeltringer. Den tyven som stjeler sykkelen til Ricci er sannsynligvis enda fattigere enn Ricci selv. De utilslørte samfunnskritikken i neorealistiske filmer gjorde snart denne filmgenren svært upopulær hos myndighetene. Etterhvert mistet denne typen filmer også taket på publikum som foretrakk lettere underholdning av amerikansk merke. Neorealismen fikk imidlertid stor betydning for filmens utvikling. I Norge kan vi blant annet se neorealistisk påvvirkning i Arne Skouens filmer, foreks Gategutter (1949)

Foruten Sykkeltyvene laget Vittorio de Sica flere andre sentrale neorealistiske filmer som Mirakelet i Miano (1951) og Umberto D (1952).

Red.
Trondheim filmklubb