Tåkekaien (1938)

Langs tåkelagte havneanlegg smyger de seg, de som av en eller annen grunn ikke kan vise seg offentlig. Kanskje er de kriminelle og må gjemme seg for politiet. Kanskje passer de rett og slett ikke inn blant andre mennesker. Kanskje er de desertører.

Jean har returnert fra militæret under mystiske omstendigheter og kommer ved en tilfeldighet over en falleferdig kneipe helt ute ved kaien, i havnebyen han befinner seg. Her møter han Nelly, en ung pike som har rømt fra sin uhyggelige pleiefar. Begge befinner seg i en desperat situasjon og det oppstår en nærhet mellom de to i forsøket på å søke trøst i hverandre. Gjennom sin voksende kjærlighet til Nelly kommer Jean i konflikt med pleiefaren og den lokale gansterlederen i havneområdet. Presset blir etter hvert for stort og han planlegger å flykte fra landet med en båt til Venezuela.

Marcel Carné er kanskje den regissøren som i ettertid har blitt nærest knyttet til den franske poetiske realismen. Gjennom sitt samarbeid med forfatteren og lyrikeren Jacques Prévert var de begge med på lage viktige bidrag til denne filmperioden og filmen skapte øyeblikkelig berømmelse for de to unge opphavsmennene. Tåkekaien, med sitt dunkle miljø og dystre karakterer, viser tydelig det som kjennetegnet filmstilen i sluttfasen av den poetiske realismen. Havnebyens underverden og de skjebnessvangre personlighetene man kan finne der er praktfullt visualisert gjennom stemningsladede bilder og poetisk dialog. Karakterene er alle på flukt, både på det ytre og indre plan, men helt fra handlingens begynnelse råder det en fatalisme som sier oss at de aldri vil klare å slippe unna. Pessimismen ligger som et tungt tåketeppe over miljøet der handlingen utspiller seg.

Hovedpersonen (spilt av Jean Gabin) er den perfekte antihelt, og hans skjebne ble da filmen kom ut i 1938 av mange tolket som et symbol på hele Frankrikes skjebne. Tåkekaien møtte krass kritikk fra den franske regjeringen for å være en overpessismistisk fremstilling av tilstanden blant folket. Marcel Carnés svar på kritikken var «Skyld ikke på barometeret når det viser dårlig vær». Og dårlig vær ble det.

Tåkekaien er den mest kjente filmen fra den franske poetiske realismen på 30tallet. Og en direkte inspirasjonskilde for film noir-sjangeren.

(omtale fra cinemateket oslo)

NB: Minner om at NFK har Dagen gryr (16mm) og for de som aldri kan få nok av Jean Gabin har vi også Den store illusjonen (35mm). Og for skarve 40,- kan filmklubbene kjøpe vårt studiehefte «Den franske poetiske realismen».