Taxi Driver (1976)

Taxi Driver er mer en film til å bli klok av enn klok på: Allerede i det drømmeaktige, søvngjengeraktige startbildet fra en bil duvende gjennom neonlys, skal vi forvirres. Er handlingen ekte, konkret, virkelig – eller er det dagdrømmersekvenser, symbolhandlinger, syner? Uten tvil er denne uklarheten bakgrunnen for at man har stemplet filmen som voldsforherligende. For Travis’ private korstog mot Iris’ bordell er skildret med en viss facinasjon. (Jeg husker at det ved premieren ble trukket fram at blodet var realistisk – vanlig, rustrødt – i motsetning til det gammeldagse, seige, høyrøde filmblodet.)

Et slikt synspunkt er i beste fall en grov forenkling, selv om bildene er konkrete nok: Travis er en ensom, ex-Vietnam-soldat, som lider av søvnløshet og tar en taxijobb. Han oppdager Betsy, en blond, vakker, uoppnåelig kvinne som arbeider ved kampanjekontoret for presidentkandidaten Palentine. Hun synes først Travis er uvanlig, spennende – men avviser ham straks. Travis kjøper diverse skytevåpen og kommer nesten på skuddhold av Palantine, før han blir oppdaget og må rømme. I stedet vender han seg mot halliken Sport, som han hater via sitt forhold til den 12-årige prostituerte Iris, som han vil redde ved å drepe alle på bordellet hennes. Filmens epilog har forundret mange, i det den forteller at Travis har blitt en slags folkehelt på grunn av sin drapsaksjon – hans selvtekt rettferdiggjøres.

Men det er ikke overflatehandlingen som gjør Taxi Driver til en fascinerende film, det viser det brede spekteret av tolkningsforsøk. Først og fremst blir Travis framhevet som et unikt psykologisk portrett av avmakt og fremmedgjøring. Filmen har også blitt tatt til forsvar for en brutal selvtektsfilosofi – og motsatt har Travis blitt beskrevet som en Jesus-skikkelse i ferd med å renske 70-åras templer. Taxi Driver er av flere blitt kalt 70-åras film noir, med påvirkning fra Robert Bresson og John Ford. Og her er det vel riktig å gi manusforfatter Paul Schrader like mye av æren som Martin Scorsese for at filmen setter i gang et vell av assosiasjoner uten å la seg fange i én tanke. Samtidig utmerker Taxi Driver seg som en skuespillerfilm. Det var her Robert De Niro for alvor slo gjennom, og det var her Jodie Foster hadde sin debutrolle.

Pål Karlsen,
Trondheim filmklubb